11.10.12

Diagnoser mens De venter

Mail fra en leser:


Psykiater Dag Coucheron skriver i Dagens Medisin om hvor spinkelt grunnlag psykiatriske diagnoser ofte settes på:

Ved DPS-et behandles de fleste pasientene av en eller flere såkalte fagfolk, som ofte skiftes ut og som vanligvis godtar den tentative (= antatte eller foreløpige) diagnosen. Det gjør den neste også. Og den som kommer etter disse, godtar diagnosen som den hele og fulle sannhet. Slik fortsetter det.

TIDEN. Diagnosen settes ofte etter en times undersøkelse, men i en del tilfeller er ikke en time en time. En time er, i blant, bare ti minutter. Noen ganger enda kortere.

Går det an å få et noenlunde riktig bilde av et menneske på en time? Nei. Blir det bedre eller verre om pasienten møter flere ulike leger eller psykologer i den tilmålte tiden? Blir det et fruktbart samarbeid mellom pasient og lege når pasienten for tredje gang må gjenta den samme historien til en lege eller psykolog eller en eller annen fremmed som kaller seg «terapeut»?

Å bli såpass trygg at man tør å utlevere seg til et fremmed menneske, tar tid. Hvor lang tid? Mer enn noen timer?


(...)

Selv om min pasient gjennom fem år aldri har vist psykotiske symptomer, kan det hende at hun akkurat i de minuttene en annen lege traff henne, var redd? Kanskje ga hun et noe forvirret inntrykk. Et tegn på psykose?

Skal det ikke mer til? Nei, iblant skal det ikke mer til.

PROTEST. Å få slettet eller omgjort en diagnose, er også særdeles problematisk - i praksis. Protesterer du på diagnosen? Dette er en risikabel øvelse: Da løper du en risiko for å få stempelet «pasienten mangler sykdomsinnsikt», hvilket kan være et tegn på - nettopp - psykisk sykdom. Mens det også kan være et tegn på sunnhet. Hvis helsepersonellet vil se det slik.



Jeg kan tilføye for egen regning at jeg lenge har forundret meg over psykiatriens skylapper i forhold til psykiaterens egen rolle i terapisituasjonen. Slett ikke alle, men altfor mange, behandlere ser ut til å operere ut fra premisser om at

1) Pasienten oppfører seg nøyaktig likt i enhver terapisituasjon, helt uavhengig av relasjonen til den konkrete terapeut.
2) Pasienten er (eller i det minste bør være) villig til å berette om dypt personlige og ofte traumatiske eller skambelagte forhold fra og med det sekund han/hun kommer inn på terapeutens kontor.

Hadde pasienten brettet ut hele sitt sjelsliv for en tilfeldig frisør eller ekspeditrise ville det sannsynligvis blitt regnet som ett selvstendig grunnlag for å stille en diagnose. Men så snart personen på andre siden av bordet har diplom på fullført psykologi- eller psykiatriutdanning, så forventes det at alle slike sperrer mot å utlevere privat informasjon bare skal smuldre bort.


-- Bonivard

1 kommentar:

  1. Her var det mye, som var gjenkjennelig, og grunner til, at jeg aldri mer ber om å få komme i terapi.

    SvarSlett

LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

Motta nye innlegg på e-post.