1.10.12

Pensjonistvarsleren

Hva er en varsler?

En varsler er ingen sladrehank, men en person som sier ifra om ulovlige og krenkende handlinger som rammer en selv eller andre. Det er en lovfestet rett i et demokratisk samfunn, og man blir sågar oppfordret til det av myndighetene, men blir man ikke hørt kan det få katastrofale følger.Mange havner i psykiatrien med utspekulerte diagnoser.
Hvor er ansvaret?
Det bør jo være der hvor det hele starter. Ansvarlige må ordne opp umiddelbart, så slapp man å bli en kasteball mellom et hav av papirflyttere. Mye sorg kunne vært unngått, og mange penger kunne vært spart.
Jeg ser, 10. juli 2012, at 841 personer har tatt sitt eget liv i psykiatrien de siste 10 år.
Tenk om varslere hadde hatt de samme menneskerettigheter som de kriminelle? Krav på advokat, ivaretagelse av rettigheter og utdannelse under «soning?» Leser man litt av historikken rundt psykiatrien blir man matt.
Jeg ble en varsler for 20 år siden.
En liten 15 % stilling med psykisk utviklingshemmede skulle bli et undringens og sorgens prosjekt for meg. Alt var nytt, men jeg klaget ikke.
Kommunen gis adgang til å søke «ekspertisehjelp» på fylkesplan, og det ble gjort. Den kom i form av en psykolog på et bomøte. Han kunne fortelle at i Amerika hadde de kommet frem til at psykisk utviklingshemmede var uten hjerne. Jeg reagerte spontant: « Da har ikke jeg det heller!» Det var det. Plutselig var jeg en opposisjonell!!
Var jeg psykotisk eller utilregnelig i gjerningsøyeblikket? Hadde jeg bråkt og vært høylytt ville jeg kanskje blitt tvangsinnlagt av ekspertisen, eller pårørende ville blitt anbefalt av de samme å gjøre det, men jeg fikk gå alene i mitt lønnkammer. Det er jeg glad for.
Hvordan hadde de utredet min sak? En del blir jo unntatt offentlig innsyn. Hva har de trodd om meg, de som i dag er borte?
Jeg hadde min påtvungede taushetsplikt, men jeg hadde min frihet, og jeg visste jeg hadde rett i følge arbeidsmiljøloven, slik den var formet den gang. Jeg hadde lært litt om omsorg, og jeg hadde kjøpt arbeidsmiljøloven.
Det ene tiltaket ( overgrepet ) etter det andre ble iverksatt uten at de lykkes. Resultatene uteble, og tilslutt ga de opp, men da var ikke jeg der lenger. Jeg var sykemeldt.
Blir du ikke hørt i første instans så kom deg vekk, så sant du kan !!!
Hvorfor bruker de psykologer til slikt? Det er jo ikke dette de er utdannet til? Her hadde mange prøvd seg tidligere uten å lykkes.
Min kommune hadde lagt alt til rette foran HVPU reformen , og jeg er overbevist om at dersom kommunen i samråd med de ansatte, hadde funnet løsninger på problemet ville ikke hverken jeg eller noen av mine kollegaer blitt sykemeldt.
Alle kommuner burde få øremerkede midler til et varslerforum. Det bør ivareta alle former for varsling.
Jeg malte noen bilder, og en mann, Terje Tønnesen, undret seg på om jeg også hadde skrevet litt? Han hadde et forlag og slik ble heftet: « Gjør som jeg sier, ellers-----!!» trykket opp. Jeg sendte det til topper i politikken og topper i forbundet. Ikke særlig populært tror jeg, for det var dårlig med tilbakemeldinger.
Jeg har alltid gitt min stemme til Arbeidernes parti. Det er jo der, med de grunnleggende verdier, jeg hører hjemme. Men de sviktet meg. Forbundet også. Men hvorfor?
De tror at alt fungerer nedover i rekkene. Lover og regler er jo satt. Men, dessverre, der kan det råde kaos. Det kunne vært unngått dersom medlemmene, og ledelsen, fikk arbeidsmiljøloven å forholde seg til. Jeg måtte kjøpe min, men det ble i seneste laget.
Inger S. Søderberg ringte meg en dag. Hun hadde selv vært en varsler, og blitt forsøkt ledet inn i psykiatrien. Hun gikk til sak, og vant. Det er ganske unikt, men hun hadde sørget for gode støttespillere. Hun hadde vært en drivkraft bak foreningen We Shall Overcome, ( WSO), og tok meg med på et julebord der. Det er en forening for psykiatriske pasienter og deres venner. Hvor mange av disse har en gang vært varslere? Hvor mange er aldri blitt hørt?
Hun ba meg lese en bok av Joar Tranøy, psykolog og forsker: « Psykiatriens kjemiske makt». Slik ble jeg kjent med en fremmed verden. I forordet til boken skriver Espen Schaaning bl.a.:
-----I snart to århundrer har medisinen nærmest hatt enerett på å forvalte galskapen. Psykiske problemer oppfattes som et medisinsk anliggende. Leger er imidlertid eksperter på kroppen. I sitt studium læres de opptil å forstå mennesket ved hjelp av kjemi, fysiologi, anatomi og genetikk. Dette er slikt de «kan» og tar eksamen i. Vil man bli psykiater i Norge i dag må man «spesialisere» seg etter endt medisinstudium, en spesialisering som i hovedsak består i å praktisere psykiatri på en psykiatrisk avdeling der man læres opp av psykiatere som selv er leger. En psykiater er med andre ord først og fremst lege. Det ligger derfor i sakens natur at forståelsen og behandlingen av «sinnssykdom» innrettes mot kroppen. Det er der leger er vant til å lete. Dette gjelder selvsagt ikke alle psykiatere eller psykiatriske retninger. Men det er utvilsomt fremdeles den dominerende tankegang.
Allerede begrepet «sinnssykdom« røper hvilken fortolkningsstrategi vi her har med å gjøre. Ved å overføre sykdomsbegrepet fra kroppen til sinnet blir psykiske problemer automatisk rykket over på legens kompetanseområde. Men vi kunne for eksempel like godt definert dem som «livsproblemer». En slik begrepsstrategi ville åpnet for helt andre perspektiver.---------

Mennesker med livsproblemer burde vi ikke gjøre noe med, men noe for, og det ville kreve en situasjons- og samfunnsdiagnose hvor vi selv, vi som ikke er «sinnsyke» fremstår som en del av problemet.------------------
Psykologer bruker 6-7 år på sin utdannelse, og da er det vel de som best kan finne svaret på « livsproblemene»?
Noen har stilt spørsmål om hva slags diagnose man skal gi til diagnosesetterne.
På oppfordring gikk jeg til sak. Kommunen var min arbeidsgiver, og da var det dit jeg måtte gå. Men hensikten var å finne det bakenforliggende, -- psykiatriens makt. Det ble forlik, for jeg torde ikke av økonomiske belastninger å gå videre.
Jeg skrev en ny liten bok «Kjære menneskebarn», men hvem gidder å lese slikt?
Trenger vi flere varslere? Jeg, og flere enn meg, vil fraråde å varsle når så mange sover.
Du som har følt på kroppen hva varsling betyr, må gjerne skrive.
Men husk: Ikke navngi person eller sted.
Jeg gidder ikke, vil ikke, orker ikke mer.
Er det noe rart da? Jeg ble kalt furie her en dag.
Jeg ser det er synonymt med : Hevngudinne, megære, heks, hespetre, hurpe, huskors, kjeftesmelle, pulverheks, rappenskralle, rivjern,røy, trollkjærring.
Edel R. Sæther
Logg deg inn på: Joar Tranøy og Rus og psykiatri

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

Motta nye innlegg på e-post.