Tankevekkende om bivirkninger av psykoterapi

Fra en artikkel om bivirkninger av psykoterapi i Clinical Psychology & Psychotherapy:

Bivirkninger av psykoterapi er forskjellig fra bivirkninger av medikamenter, fordi de ofte er knyttet til handlingene til en terapeut, som dermed holdes ansvarlig for det som har skjedd. Det er vist i forskning at terapeuter har problemer med å predikere behandlingsforløp, svikt og forverring. Det antas derfor at det er en tendens til at de overser bivirkninger eller attribuerer dem til pasientens atferd.

Siden bivirkninger i terapi er knyttet til terapeutens handlinger, er de ikke bare et terapeutisk problem, men også et juridisk. Dette fører til at terapeuten dekker over bivirkninger i selvforsvar.

Å skjelne mellom bivirkninger og uunngåelig negativ utvikling av lidelsen eller negative livshendelser er i mange tilfeller vanskelig. Det samme er skillet mellom positive og negative effekter (f.eks., er skilsmisse en negativ eller en positiv behandlingseffekt?).

Det er vanskelig å si om bivirkninger har oppstått i sammenheng med korrekt eller ukorrekt terapeutatferd, dvs. om det er en bivirkning av korrekt behandling eller en konsekvens av inadekvat intervensjon.

Til forskjell fra legemidler er overvåkning av bivirkninger ikke obligatorisk for psykoterapi.

Det fins ingen konsensus om definisjoner og klassifikasjon av bivirkninger i psykoterapi. Derfor er det heller ikke noe krav om systematisk forskning på bivirkninger.

Ut fra ovenstående blir det tydelig hvor avmektig pasienten er. Hvordan skal man kunne gi et informert samtykke til en behandling når man ikke får vite om mulige, kjente bivirkninger (har du blitt fortalt om risiki ved behandlingen da du begynte i terapi)? Hvordan kan det forsvares at bare terapeuten skriver journalen, som er et juridisk dokument, når vedkommende har egne interesser å ivareta?