Forskning på stemmehøring søker deltakere

We are conducting research into unusual sensory experiences such as hearing voices which others cannot hear. Below you will find the details of two research studies; one of these studies also requires people who do not have these experiences at all.
Les mer hos Intervoice (International Network for Training, Education and Research into Hearing Voices).


Forlag søker skribenter som sliter med traumer

Humanist forlag ønsker bidrag til bok fra skriveføre personer som sliter i hverdagen etter traumatiske opplevelser (enten de er diagnostisert med PTSD eller noe annet). De beste tekstene blir publisert og honorert. Les mer

Foto: David Castillo Dominici


Uenig i schizofreni-diagnosen? Forsker ønsker kontakt


Til deg som skriver i bøker og tidsskrifter

Skriver du artikler i bøker og tidsskrifter, men lurer på hva som er riktig oppsett når det gjelder sitater og litteraturliste? Da må du sjekke ut kildekompasset.no.

Du kan også melde deg på et gratis nettkurs i informasjonskompetanse.


Europarådets Menneskerettighetskommisærs rapport fra Norges-besøket i januar

Strasbourg, 18 May 2015 CommDH(2015)9
English only

FROM 19 TO 23 JANUARY 2015
However, the Commissioner points out that the implementation of the CRPD in Norway falls short of some of its key objectives in promoting the self-determination, legal capacity and effective equality of people with psycho-social and intellectual disabilities. The best interest considerations continue to prevail over the CRPD approach highlighting the person’s autonomy, will and preferences. The new Guardianship Act, which entered into force in 2013, still enables substituted decision-making and plenary guardianship with reference to psychosocial
and intellectual disabilities. This is not in line with CRPD Article 12. The Commissioner is also concerned that the guardianship model hinders the development of supported decision-making alternatives for those who simply want assistance in making decisions or communicating them to others.
The Commissioner urges the Norwegian authorities to develop new systems for supported decision-making, based on individual consent. Such systems should be developed together with people with disabilities and along with measures for universal design and reasonable accommodation. Plenary guardianship and full incapacitation regimes should be revoked as a matter of priority, and information should be made available on the scope of guardianships applied under the current system.
The Commissioner welcomes the Norwegian national strategy 2012-15 to reduce the use of coercion in mental health care but stresses that a more comprehensive approach, including legislative reforms, will be required to bring about fundamental changes. There is a clear European trend towards reinforcing the rights and selfdetermination of patients and their participation in decisions about care, and people with psycho-social disabilities should not be excluded from this development. All people with disabilities have the right to enjoy the highest attainable standard of health without discrimination and the care provided to them should be
based on free and informed consent in line with Article 25 of the CRPD.
The Commissioner calls on Norway to reform legislation on involuntary placements in a way that it applies objective and non-discriminatory criteria which are not specifically aimed at people with psycho-social disabilities. Precise data on the use of involuntary medical treatment and restraints in Norway should be made available with a view to drastically reducing the recourse to such practices. Medical treatment should be based on free and fully informed consent with the exception of life-threatening emergencies when there is no disagreement about the absence of legal capacity. The Commissioner is not convinced that the documented involuntary use of ECT in Norway is in line with human rights standards.

36. While the Commissioner commends Norway for ratifying the CRPD, he points out that the
implementation of the Convention in Norway falls short of some of its key objectives in promoting the self-determination, autonomy, legal capacity and effective equality of people with psycho-social and intellectual disabilities. The best interest considerations and substituted decision-making continue to prevail over the CRPD approach highlighting the person’s autonomy, will and preferences. The
Commissioner urges the government to adopt a more pro-active stance in implementing its obligations under the CRPD in close cooperation with people with disabilities and organisations representing them.
37. In the Commissioner’s opinion, the withdrawal of Norway’s interpretative declarations concerning the CRPD would signal a new approach. The Commissioner also encourages Norway to sign and ratify the Optional Protocol to the CRPD on an individual complaints mechanism which would improve the access of people with disabilities to external review of their concerns.
38. The Commissioner acknowledges that the Norwegian authorities have attempted to develop some
elements of supported decision-making in the context of the new Guardianship Act and that the number of people put under guardianship with a loss of legal capacity is relatively small. However, he points out that the new guardianship system continues to enable substituted decision-making and plenary guardianship and hinders the full development of supported decision-making alternatives for those who simply want assistance in making decisions or communicating them to others.
39. In order to fully comply with the requirements of Article 12 of the CRPD, the Commissioner urges the Norwegian authorities to develop new systems for supported decision-making alternatives, based on individual consent. Such systems should be developed in coordination with measures for universal design and reasonable accommodation, and together with people with psycho-social and intellectual disabilities. Robust safeguards are needed to ensure that any support provided respects the will and preferences of the person requesting it and is free of conflict of interests. Plenary guardianship and full incapacitation regimes should be revoked as a matter of priority and information should be made available on the scope and specific conditions of guardianships applied under the current system.
40. The Commissioner welcomes the Norwegian national strategy to reduce the use of coercion in mental health care but stresses that a more comprehensive approach, including legislative reforms, will be required to bring about fundamental changes. There is a clear European trend towards reinforcing the rights and self-determination of patients and their participation in decisions about care, and people with psycho-social disabilities should not be excluded from this development. All people with disabilities have the right to enjoy the highest attainable standard of health without discrimination and the care provided to them should be based on free and informed consent in line with Article 25 of the CRPD.
41. Having regard to Article 14 of the CRPD (Liberty and security of the person), the Commissioner urges the Norwegian authorities to reform legislation on involuntary placements in a way that it applies objective and non-discriminatory criteria which are not specifically aimed at people with psycho-social disabilities, while ensuring adequate safeguards against abuse for the individuals concerned.
42. The Commissioner points out that precise data on the use of involuntary medical treatment and
restraints in Norway, including the length of their application, should be made available with a view to drastically reducing and progressively eliminating the recourse to such coercive practices. The
availability of supported decision-making alternatives and reasonable accommodation measures can
contribute significantly towards the development of alternatives to coercion. The Commissioner stresses that medical treatment should be based on free and fully informed consent with the exception of lifethreatening emergencies when there is no disagreement regarding absence of legal capacity. The Norwegian Patient and User Rights Act (Chapter 4A) also highlights this principle.
43. It is essential that the use of highly intrusive treatments such as ECT is subject to robust safeguards. The Commissioner is not convinced that the documented involuntary use of ECT in Norway with reference to the “principle of necessity” in the Penal Code (Article 47) is in line with human rights standards, including the provisions of the CRPD. The Commissioner points out that particular care should be taken to ensure that information given by health professionals about ECT is correct and complete, including information on secondary effects and related risks, so that patients are able to express their free and fully informed consent to the procedure. It is also necessary to collect precise data on the use of ECT and make this available to the public. During the visit, the Norwegian authorities informed the Commissioner of their intention to issue national guidelines on the use of ECT and the Commissioner welcomes this development.
44. In the Commissioner’s opinion, a comprehensive approach towards reducing coercive measures on
people with psycho-social and intellectual disabilities needs to cover a range of different settings in
addition to specialised psychiatric institutions. The intention of the Norwegian authorities to include
municipal care staff in the scope of their future national guidelines on reducing coercion is
commendable. Cooperation between local and specialised care providers will be useful in this context.

The Commissioner points out that the use of coercion in nursing homes and in educational settings should also be addressed.


Amaliedagene 2015

WSO Oslo og Akershus er hovedarrangør for Amaliedagene, mens Landsforeningen WSO, Aurora, Mental Helse Oslo, Hvite Ørn Oslo og Akershus er medarrangører. Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse i Oslo og Oslo kommune støtter arrangementet økonomisk.

Amaliedagene vil i år gå over fire dager, fra 19. til 23. august. Tittelen for 2015 er "Mer rettssikkerhet - mindre diskriminering", og vi ønsker å sette fokus på alle de negative sideeffektene og ubehagelige situasjonene som ofte oppstår når mennesker blir utsatt for bruk av tvang, både for dem som utøver "hjelpen" og dem som "mottar" den.

Det er noe som er fundamentalt galt i samfunnet vårt når vi har et hjelpeapparat som tillater at mennesker blir brukt som forsøkskaniner i eksperimenter som ikke har noen som helst vitenskapelig evidens, og at man blir degradert fra å være menneske til å bli et objekt som psykiatrien kan gjøre hva den vil med, uten noe som helst strafferettslig ansvar når det virkelig går galt.

Vi vil satse på et rikholdig arrangement med workshops, tilfriskningshistorier, spennende foredrag, underholdning og åpen mikrofon. Velkommen til Amaliedagene 2015 i august!

Bjørn Ingar Pedersen
Leder i Amaliedagskomiteen


Ønsker bidrag fra personer med brukererfaring

Redaktør i Psykologisk.no, Pål Johan Karlsen, søker bidrag til en ny spalte, "Min erfaring". Invitasjonen er åpen for alle, men personer som har pasient- eller pårørendeerfaringer er spesielt invitert til å bidra.

Les – Del din erfaring med verden.


«Lytt til meg!» - Å gjøre arbeid med mennesker mer menneskelig

Den tredje internasjonale konferansen om dialogiske praksiser

Vi inviterer til den tredje internasjonale konferansen om dialogiske praksiser i Kristiansand, 23. til 25. september, 2015.

På konferansens nettside finner dere mer informasjon om programmet og påmelding: Klikk her

Vi ønsker at konferansen skal være en arena der mennesker som er involverte i profesjonelle dialoger kan dele erfaringer og visjoner omkring hva hjelpsomme dialoger er og kan være.
Konferanseprogrammet veksler mellom plenumsforelesninger, kortere workshops og arbeidsgrupper.

Konferansen har fire hovedforedragsholdere:

Colwyn Trevarthen: Menneskelig liv er musikk som vi deler
Trevarthen er anerkjent for sine studier av samspillet mellom babyer og mødre/fedre. Han oppdaget at «babyer har vidunderlige rytmiske bevegelser, de danser med sine mødre, lydene de lager er melodier». Det er babyene som inviterer de voksne til denne leken gjennom øyekontakt, smil, lyder og håndbevegelser, sier Trevarthen. «Menneskelig liv er musikk, ikke rasjonell psykologi.»

Sheila McNamee: Profesjonelle som mennesker - Transformerende dialogiske møter
McNamee er anerkjent for sin sentrale rolle i utviklingen av sosialkonstruksjonismen. Gjennom dialoger skaper vi sammen en fremtid vi kan leve i, sier hun. Denne transformering gjennom dialoger krever vår oppmerksomhet mot annerledeshet. «Dialog er å invitere det uventede» sier hun.

Gert Biesta: Å gjøre svakhet tøffere - Om utdanning, dialog og om hvor vanskelig det er å være i verden på en voksen måte
Biesta er anerkjent for sine nytenkende perspektiver på skole og utdanning. Hva det vil si å være et menneske er ikke noe vi som profesjonelle må vite på forhånd, det er et spørsmål vi alltid tar med oss inn i arbeidet med dem vi skal utdanne (eller hjelpe). Biesta snakker om hva utdanning egentlig vil si,  og om hva utdanning er hvis utdanning handler om å forsøke å hjelpe barn og ungdom til å være i verden på en voksen måte.   

Tim Ingold: Menneskeliggjøring i praksis – Å se, å lytte og kultiveringen av oppmerksomhet
Ingold er en anerkjent antropolog som bringer sosiale og biologiske perspektiver sammen. Han vil i sitt innlegg ta utgangspunkt i at menneskelighet ikke er noe som noe allerede gitt, men noe vi hele tiden former sammen gjennom en vandrende prosess. Vi mennesker blir til gjennom å sanse, se, lytte og være oppmerksomme på det, og de, som er rundt oss. Denne tilblivelsen skjer i spennet mellom sansning og forestilling i en fremtidsrettet bevegelse, sier Ingold.

Konferansen foregår på engelsk. Vi tror at også de som ikke er trygge på sine egne engelskferdigheter, vil kunne ha stort utbytte av å delta. Foreleserne er alle vante til å forelese for publikum som ikke har engelsk som morsmål, og vertskapet på konferansen vil være tilgjengelige for å drøfte temaer eller oppklare begreper underveis på konferansen. Konferansen vil også romme mange elementer som handler mer om helhetlig opplevelse enn om språklig forståelse.

Hjertelig velkommen til spennende og viktige dager i Kristiansand!

Tore Dag Bøe
På vegne av arrangementskomitéen



Dette ligger inne i den norske bloggen min, og jeg fikk lyst til å publisere det her også - med et spørsmål: 
Det er to påstander om tabu her: Syn og Segn synes å mene at det er tabu å påstå at traumer
kan føre til noe godt. Jeg mener at senskader etter traumer er i et tabuområde, 
og at det er tabu "å se og høre det som er" - i hvert fall hvis det kan tolkes som negativt. 
Hva mener dere? 

Jeg ville ha lest «Det er det traumet», Syn og Segn 1/2015 med interesse hvis det var en personlig beretning om hvorfor essayisten er glad i traumene sine. Mine motforestillinger oppsto da hun begynte å generalisere med utgangspunkt i egne erfaringer og stor uvitenhet om alvorlige barndomstraumer. 

Jeg tilbød redaksjonen respons på essayet og fikk vite at tidsskriftet ikke er en debattarena, så den blir lagt ut her i stedet. Og bloggen er en debattarena for enhver som vil delta; her er det rom for tilbakemeldinger, uenighet og motforestillinger.

I innlegget spør jeg hvorfor essayet ble plassert under tabu-rubrikken i Syn og Segn, og redaktøren er velkommen til å svare i kommentarfeltet. Jeg må innrømme at dette er noe jeg lurer veldig på. 

Jeg syns det er helt greit med individuell traumeoptimisme.

Jeg misliker optimismepress, både direkte eller indirekte.

Og jeg er ikke tilhenger av traumepessimisme.

Mitt alternativ er traumerealisme.


Hva er egentlig et traume?[1]

Hadde det vært OK å skrive «Slik starta snikvoldtekten av den fem år gamle dotter mi»? «Slik starta snikjulinga»? «Slik starta snikmobbinga»?

Hvorfor er det OK å skrive «Og slik starta sniktraumatiseringa av den fem år gamle dotter mi»?

Hvorfor er det OK å skrive «Dotter mi er fem år og rein som nyfallen snø,» med den klare underteksten at traumer gjør folk ureine?  

«Det er det traumet» skriver essayisten, som skal få være anonym, om sniktraumatisering av sin femåring som er rein som nyfallen snø, og hun avslutter med en underlig omskrivning av Olav H. Hauges mektige dikt om håp: «Det er det traumet vi ber på. Som ei morgonstund vil få oss til å glida inn på ein våg me ikkje har visst um.»

Utgangspunktet til essayisten er en ordbokdefinisjon: «Traume kjem frå gresk og tyder skade eller sår. I definisjonen heiter det at eit traume er ei overveldande og ubehageleg hending som trekkjer ut i tid slik at personen blir prega av hendinga.»

Ifølge traumeforskeren Judith Lewis Herman er avmakt og isolasjon essensen i psykologiske traumer. [2]  De elementene kjenner jeg igjen fra mine egne traumeerfaringer, og med dem som utgangspunkt vil jeg foreslå at frihet er et bedre glidemiddel enn traumer.
  • Frihet til å se og høre det som er, i stedet for det som burde være.[3]
  • Frihet til å spørre: «Hvordan vet du at dette er sant?»
  • Frihet til å lete etter eksempler på at det ikke er sant.
  • Frihet til å merke når omgivelsenes kollektive historie invaderer den enkeltes historie.

Realitetsorientering om eventyr

Eventyrforskeren Marina Warner fikk nylig den prestisjetunge Holbergprisen, ansett som en «Nobelpris» innen humanistisk forskning, ifølge Aftenposten. I et intervju i Morgenbladet sier hun at det finnes en gjenkjennelig eventyrverden, et landskap, en særskilt forestillingsverden, også i film, skuespill, reklame og mote.

Det i dette landskapet at essayisten synes å ha realitetsorientert seg:

Det er lys i enden av tunnelen. Dette veit vi. Historiene er mange. David Copperfield, Charlie og sjokoladefabrikken, den stygge andungen. Vi startar i endelaust mørke og elende, vi kjempar, tapar og vinn, tvilar og trur, og så ein dag er vi komne til nattas ende. Og så står vi der då, blenda av lyset og snipp snapp snute.

Ifølge Marina Warner er det magiske et element i eventyrenes verden, og traumeoptimismen har mange trylleformularer. «Der det er vilje, er det vei,» sier man, så positivt og snilt som bare det, uten å vite hvor hardt det kan ramme mennesker som har brukt opp all viljestyrke for lenge siden.

«Dypiteter» er mitt ord for slike trylleformularer, en fornorskning av filosofen Daniel Dennets «deepities». [9]  En dypitet er en påstand som virker dypsindig, men som formidler en trivialitet på ett plan og er meningsløs på et annet plan.

Er det lys i enden av tunnelen? Bokstavelig talt, ja. I overført betydning går det an å realitetsteste denne dypiteten: Hvordan vet du at dette er sant når det gjelder traumer? Fins det eksempler på at det ikke er sant? 

Jeg er ikke en av essayistens «vi», og hennes tunnel hører ikke meg til. Min metafor er et landskap med lys og skygger og en blindsone som er skapt av samfunnets kollektive mangel på frihet til å se og høre det som er. Verden trenger nye eventyr som kan gjøre blindsonen synlig.


Hvorfor ble essayet plassert under tabu-rubrikken i Syn og Segn

Essayet fikk stor støtte i kommentarfeltet under en forkortet versjon i Dagbladet,[4] og jeg takker essayisten for at hun satte så tydelige ord på samfunnets utbredte, men uklare holdninger til traumenes nytteverdi.

Fra mitt ståsted er det tabu å merke omgivelsenes diffuse forbud mot å se og høre det som er, og senskader som skyldes ekstrem avmakt og isolasjon er også tabu.

«Du må være takknemlig for at erfaringene dine har gjort deg til et varmt og klokt menneske,» svarte en prest straks da jeg sa at jeg var blitt utsatt for presteovergrep som barn. Han hadde nok vært enig med essayisten. Jeg er mer på linje med den irske presten som sa at folk ikke blir snille av å være fattige. «Av fattigdom blir man bare fattig.»

Det går an å være snill selv om man er fattig. Det går an å vokse trass i motgang. Snillhet og vekst viser ikke hvor nyttig det er med fattigdom og traumer. Snillhet og vekst viser hvor sterke og ukuelige mennesker er.

I 1950-årene lærte jeg at jeg syndet i tanker, ord og gjerninger, at fortvilelse var en dødssynd, at Gud alltid så meg og ville at jeg skulle «være et solskinnsbarn og lyse for ham hver dag». Og jeg lærte at Gud aldri ga meg større byrder enn jeg kunne bære. Jeg lyste så godt jeg kunne, jeg. Prøvde å være snill. Strevde verre med å unngå dødssynden fortvilelse og syndige tanker som «jeg er lei meg».

Skytsengelen til Bernhard Plockhorst hang over senga mi, og det falt meg ikke inn at jeg ikke ble beskyttet. 

Det var en oppvekst i et trangt religiøst tankebur, helt uten frihet til å se og høre det som er, og i 2015 ser jeg positive tankebur som er nesten like trange – og barnebur av velment overbeskyttelse og dårlig foreldresamvittighet. [5] 

Jeg ser også en krig.

Den benektede krigen

I bokessayet «Kroppslogikk, vold og medisin» skriver Edvin Schei [6] ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin at det var hardt å lese Hvordan krenkede barn blir syke voksne.

Helsefølger av krenkelseserfaring er kunnskapsfeltet til Anna Luise Kirkengen [7] ved NTNU, som har skrevet denne boka.

Selv om den er bunnsolid, velskrevet og spennende, selv om jeg var forberedt og trodde jeg visste hva jeg ville møte. Hardt fordi den tvinger meg til å ta inn over meg lidelse, svik, smerte og urettferdighet i betydelige doser. Og hardt fordi den røsker så ubønnhørlig i tenkningen min, den viser at legespråket, det faglige begrepsapparat, kategoriene og merkelappene jeg tenker med er beheftet med feil, og derfor gjør det vanskelig å fatte hva visse typer helseproblemer handler om.

Hardt også fordi jeg fornemmer at Anna Luise Kirkengen er en ensom krigsreporter som skriver sine blodige og anklagende korrespondentbrev fra en krig som mange leger - og derfor mange andre - vil benekte eksistensen av. Eller bagatellisere som en minikatastrofe blant så mye annet vondt i verden, ikke stort å bry seg om, det kan da vel umulig være den krigen som skaper så mange av disse sårede, redde, skam- og smertefulle menneskene som ber om hjelp vi ikke har, som ruser seg, som blir kronisk syke, som ikke klarer å jobbe, som dør unge?

(Uthevingen er min)
I Aftenposten-kronikken «Leger overser overgrep» skrev Pål Gulbrandsen [8] at han tror de såkalte mørketallene som antyder at 10-15 prosent av alle barn har opplevd overgrep i en eller annen form er riktige:

Man kan godt se somatiske symptomer som kroniske smerter, pustebesvær, fordøyelsesproblemer eller hjertebank. Ekstrem arbeidsinnsats uten tegn til å kjenne på egne grenser er ikke sjelden. Rusmiddeloverforbruk er vel ingen overraskelse. Ofrenes ekstreme sårbarhet oppfattes av verden rundt som en dårlig egenskap. Menneskene blir problemet, ikke historien deres - som ofte ligger godt gjemt også for dem det gjelder.

(Uthevingen er min)

Traumespesialisten Leanh Nguyen [10] jobber med mennesker som har overlevd tortur. I en artikkel om retraumatisering [11] beskriver hun hvordan samfunnet redigerer bort virkeligheten til mennesker som har gitt henne innblikk i en verden der livet er ukontrollerbart og tilfeldig, der meningsløshet er en fundamental tilstand og ikke et forbigående symptom, der hulrommet av hat, sorg og fremmedgjøring kanskje aldri kan bli fylt.

Grader av avmakt kan ikke tallfestes, men jeg ser for meg en kurve som begynner med spedbarnets totale hjelpeløshet, synker ned til en trygg barndoms små tap av retten til «nei» – og stiger derfra. Uansett hvor et menneskes erfaringer er på denne kurven, er det mulig å ta utgangspunkt i dem, åpne for egen blindsone, tilegne seg kunnskaper, og, ikke minst, innse hva man ikke vet om en annens liv, hva man ikke har mulighet til å vite.

I USA fins det en organisasjon som setter krigsveteraner i forbindelse med mennesker som er villige til å lytte til – og ta inn over seg – deres personlige historie.[12]

Jeg ønsker at både medmennesker og fagfolk ville lytte til ofrene i den benektede krigen, lytte til torturofre og veteraner fra synlige kriger. Lytte og ta imot og motstå den svært menneskelige trangen til å si noe oppmuntrende og positivt. Være ærlige, hvis de ikke orker å lytte: "Jeg fikser ikke det du sier."

Ingen er nøytrale i den benektede krigen 

Du som leser dette har et valg: Du kan innse at den benektede krigen finnes, også her i fredelige Norge, eller lesse mer benektelse og bagatellisering på byrder som er tunge nok fra før.

Jeg stusser når essayisten på to forskjellige steder skriver at hun kjenner mennesker uten traumer. Hvordan kan hun vite det? Hun skriver også:   

Ingen ynskjer vel å påføre andre traume. Likevel. Eg klarer ikkje å sleppe tanken på at traume kan føre til noko godt på lengre sikt. (…)

Det ser ut til at det går ei grense ein eller annan plass, der traumet øydelegg ein for alltid. Kvar den grensa går, er det umogeleg å vite.

Jeg gleder meg på vegne av alle som har opplevd at traumer fører til noe godt, og det kunne ikke falle meg inn å invadere beretningene deres med "andre har det bedre" og "etter sol kommer regn". 

Dessverre er traumeoptimisme et viktig element i samfunnets kollektive eventyr. Når noen har det vondt, er det sosialt akseptabelt å lesse på med dypiteter som at andre har det verre og at himmelen bak skyene er blå. 

Legen Rebekka Helland, som har vært i en alvorlig skredulykke, sier i Aftenposten [13] at hun har lært verdien i å kunne si ting slik de er av og til. Hun forteller om venninnen som spurte hvordan det sto til og som sa, etter et ærlig svar: «Faen, så jævlig!»

Helt uten noe forsøk på også å ‘se det positive’. Det var veldig godt. At noen kunne speile det jeg kjente inni meg, ikke fortelle meg at det ikke er OK å føle sånn.

Det viktigste jeg håper jeg har lært, er å møte folk som har det vondt uten å prøve å vende det de forteller til noe positivt. La dem få si det som det er.

Tanken på at traumer kan føre til noe godt er en moderne variant av dypiteten «aldri så galt at det ikke er godt for noe». Enhver som vil realitetsorientere seg kan finne mange eksempler på at traumer skaper sårede, redde, skam- og smertefulle mennesker, og det er rikelig med informasjon om hvor grensa går.

Det er også slik at mennesker som har vært utsatt for langvarige traumer kan ta utdanning og fungere i jobb i lange perioder, før de ikke lenger greier å holde tilbake reaksjoner på traumene. Elsa Almås skrev om dette i Klassekampen 24/6 2013, med utgangspunkt i sine erfaringer som psykoterapeut,[14] og jeg har selv erfart å kunne jobbe og fungere i årevis før kroppen tvang meg til å se nærmere på gamle skader.

Realitetsorientering om posttraumatisk vekst

Begrepet posttraumatisk vekst er et produkt av den positive psykologien. Forskeren James Coyne har undersøkt denne retningen grundig, og han mener at den bygger på et sammensurium av forskningsfeil, New Age-myter og dyktig markedsføring. I Public Library of Science-bloggen Mind the Brain hevder han at «Positive psychology is mainly for rich white people”. [15]

«Med livet i gave» er en velbalansert artikkel i Aftenposten, 22/6 2013. [16] Uttalelsene til dr Helland sto der, og der skriver Hilde Lundgaard om posttraumatisk vekst: «At mennesker som utsettes for voldsomme, livstruende hendelser kan oppleve positive endringer i etterkant. De kan få et nytt syn på hva som egentlig er viktig i livet, større nærhet til familie og venner og et mer positivt bilde av seg selv.»

Jeg blir glad på vegne av alle som har opplevd å få et nytt syn på hva som er viktig, og jeg blir like glad når Atle Dyregrov ved Senter for Krisepsykologi advarer mot å gjøre posttraumatisk vekst til et krav. Han viser til tre faktorer som avgjør hvor godt man klarer seg etter en traumatisk hendelse. De er så viktige at jeg setter dem opp som punktliste:
  • Hva man faktisk opplever
  • Hvilken trygghet man er utstyrt med
  • Hvordan man blir møtt av familien og nettverket.
Dyregrov mener at krav om å være vellykket, mestre og vokse kan bli en ekstra belastning på toppen av traumer som mennesker strever med.

Traumer og kompetanse 

«Har du eit traume, så har du ein kompetanse,» skriver essayisten og viser til incestsentrene, det brukerstyrte værestedet Stabburshella og Malala som eksempler på posttraumatisk vekst.På et bokstavelig plan er denne dypiteten helt korrekt, men fins det eksempler på at det ikke er sant?

Jeg foretrekker ordet «erfaringer» framfor «kompetanse». Det er så lett og så skadelig å glemme at opplevelser er individuelle, mennesker er forskjellige og menneskesinnet er ukjennelig ... og at traumeerfaring ikke gir konfliktløsningskompetanse. 

Incestsentrene gjør en viktig innsats. Og da Nordlandsforskning foretok en evaluering av incestsentre i 2009, kom det fram at en del av brukerne ikke torde si sin mening til de ansatte.  [17]

Å si det man mener kan også være svært vanskelig når man mottar profesjonelt psykisk helsevern, og heldigvis jobber en del fagfolk for å endre det. [18]

«Lytt til meg» er temaet til en konferanse om «Open Dialogical Practices» i Kristiansand. [19] Jeg meldte meg på for lenge siden, og det gleder meg at Stabburshella i Valdres har denne tilnærmingen. Det forklarer også hvorfor de lyste ut en stilling der eneste kvalifikasjon var erfaring med rusavhengighet. Erfaringskonsulent Aina Olsen, som har vært med i Stabburshella helt fra starten, sier at de tar opp konflikter og andre vanskelige temaer i åpne samtaler der alle kan ta sin plass. [20]

Nylig ble håndboka «Odin - åpne samtaler i nettverksmøter» lansert, basert på erfaringer fra Valdres-kommunene. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse har valgt å løfte fram denne håndboka fordi den bygger på erfaringsbasert kunnskap fra både brukere, pårørende og fagfolk. «Deling av følelser og erfaringer gjør at vi kommer nærmere de ressurser og muligheter som finnes i hvert menneske.» [21]

Vind under vingene

Malala Yousafzai var det siste eksempelet til essayisten. Hun har vært i livsfare. Hun har også en far som sier: «Jeg har aldri prøvd å vingestekke min datter som var ment å kunne fly høyt på himmelen.» Og hun har en familie som er «vinden under vingene hennes».

Jeg følger Malalas flukt med glede og beundring, og jeg dømmer ingen som ikke kan fly. Vi ser bare styrken til våre medmennesker når vi vet hva som har skjedd i deres liv, og en som ligger i rennesteinen kan ha vært på en lang reise fra et mye verre sted.

[1] Psykologbloggen Athenes tankebobler har en nyttig oversikt over traumedefinisjoner:
Lenke fra 21.03.15

[2] Judith Lewis Herman: Trauma and Recovery, 1997, side 197
“Dr. Judith Lewis Herman, M.D., Professor of Clinical Psychiatry at Harvard University Medical School and Director of Training at the Victims of Violence Program in the Department of Psychiatry at the Cambridge Hospital, Cambridge, Massachusetts. Her fields of research are the psychology of women, child abuse and domestic violence, and post-traumatic disorders. A pioneer in the study of Post-Traumatic Stress Disorder and the sexual abuse of women and children, her numerous publications include Trauma and Recovery and Father-Daughter Incest.”

[3] Fra familieterapeuten Virginia Satirs bok Om å skape kontakt

[5] Intervju med pedagog og firebarnsmor Inger Lise Køltzow om hennes bok Tiden med barn: http://www.dagsavisen.no/innenriks/foreldre-frykter-konflikter-1.345045
[6] Edvin Schei, professor, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB

Professor Edvin Schei (Institutt for global helse og samfunnsmedisin) er tildelt Olav Thon stiftinga sin nasjonale faglege pris for framifrå undervisning innan medisin:

[7] Anna Luise Kirkengen, Professor, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU

Anbefaler «Om å bli truffet», en bokanmeldelse skrevet av dr Kirkengen:

[8] Pål Gulbrandsen, professor - Klinikk for helsetjenesteforskning og psykiatri

[11] Artikkelen jeg siterer fra, ”The ethics of trauma: re-traumatization in society's approach to the traumatized subject” anbefales varmt, selv om den må kjøpes: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21244199

[14] Debattinnlegg: «Nav-traumatisering»

[15] Clinical Psychologist and Professor in the Department of Psychiatry, University of Pennsylvania, James (Jim) Coyne, PhD @coyneoftherealm.
En oversikt over artiklene om positive psykologi:

[18] «Ekspertveldet i veien for effektiv behandling» Intervju med Birgit Valla om hennes bok Videre
Publisert: 17.10.14 - Sist endret: 21.10.14

[20] Brukerstyrt møteplass tre år: -Hit kommer alle typer mennesker som har erfaring med å leve i et liv med alt det fører med seg, sier erfaringskonsulent ved det brukerstyrte værestedet Stabburshella i Fagernes, Aina Olsen. http://www.napha.no/content/7430/Brukerstyrt-moteplass-tre-ar


Hurra for Natalie!

I forbindelse med at Paulsrud-utvalget leverte sin innstilling om tvang i psykiatrien i juni 2011, ble Natalie intervjuet om sine erfaringer på Dagsrevyen. Etter et traume fikk hun diagnosen schizofreni - som de senere igjen mente var feil - og ble tvangs"behandlet" i to år. Hun lå over 200 timer bundet fast til en seng.

- Tvang har ikke noe med behandling å gjøre. Tvang er tortur, sa Natalie. 

Som følge av intervjuet fikk hun etterpå sparken fra jobben sin.

Nå utdanner hun seg til psykolog, og hun er bokaktuell med På den gale siden.


Åpent seminar: Ny diskrimineringslov - Hva nå?

Invitasjon til møte om


Regjeringen arbeider i disse dager med en ny, felles lov mot diskriminering. En rekke organisasjoner som daglig er i kontakt med diskriminering og ulikestilling har tatt initiativet til et møte for å bringe fram faglige og politiske innspill til hva en ny lov bør inneholde. Hensikten er å bidra til en nyansert debatt, og et best mulig lovvedtak i Stortinget. For mange er det særlig vesentlig å sikre at ikke en ny lov blir et «minste felles multiplum», men i stedet hever alle diskrimineringsgrunnlag til samme nivå som dagens lov mot kjønnsdiskriminering sikrer oss.

Tid og sted:
Tirsdag 24. mars, kl 12 til 13.30, Amalie Skram, Litteraturhuset.


- Statssekretær Kai-Morten Terning (Frp), BLD.
Terning vil snakke om regjeringens arbeid med en ny, felles diskrimineringslov.

- Professor Hege Skjeie, utvalgsleder for Likestillingsmeldingen i 2012/2013.
Skjeie vil snakke om diskrimineringsvernet i norsk politikk.

- Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.
Ørstavik vil snakke om ombudets forventninger og krav til en ny lov.

- Berit Vegheim, leder av Stopp diskrimeringen.
Vegheim er kjent som en skarp debattant mot alle former for diskriminering av funksjonshemmede.

Arrangører: Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), Antirasistisk Senter, Juridisk rådgivning for kvinner (Jurk), MiRA ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, Menneskerettsalliansen, Handikapforbundet, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Krisesentersekretariatet, Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) og Reform – ressurssenter for menn.

Møtet ledes av Bård Nylund (LLH).

Det gis god anledning til innspill fra salen – særlig oppfordres organisasjonens representanter til å kommentere innleggene.


Psykiatrikritisk leseliste


Ny studie: Hva betyr det å høre stemmer?

Lancet Psychiatry har publisert en studie om kompleksiteten i det å høre stemmer. Artikkelen er open acssess, men for den som ikke orker å lese, så følger det med en podkast med to av studiens forfattere.


Podkast om stemmehøring


En liten film om stemmehøring

De britiske psykologene Eleanor Longden og Rufus May, som begge har brukererfaring,
har laget en fin, liten film om stemmehøring.


Penger som medisin - om Alain Topors forskning

Godt foredrag om temaet av Alain Topor her.

Gått i terapi siste to år og opplevd bivirkninger?


- Samfunnet må tåle mer annerledeshet, sier Mette Ellingsdalen


Ytringsfrihetspris til Silje Benedikte Stiftelsen


Pågår: Konferanse med Whitaker, Moncrieff, Hall m.fl.


Norge er et lite land.
Omtales en bruker anonymt, kan vedkommende likevel bli gjenkjent

Jeg begynte på et kurs for folk på attføring som hadde psykiske lidelser. En av de andre deltakerne var Lise. Under presentasjonsrunden fortalte hun:

"Jeg heter Lise. Jeg meldte meg på dette kurset fordi jeg trenger støtte og oppmuntring mens jeg søker jobb. Av utdannelse har jeg magistergrad i litteraturvitenskap. Jeg slet veldig psykisk mens jeg studerte, så jeg brukte hele 13 år på graden. Hadde nesten ikke trodd at jeg skulle greie det. Nå ønsker jeg å arbeide i forlag."

Jeg studerte litteraturvitenskap selv, men bare mellomfag. Da jeg fikk det vanskelig, hadde jeg noen timer med en veldig søt og hjelpsom sosionom ved Studenttjenesten. Han ba meg om ikke å gi opp, og kom med et oppmuntrende eksempel på at det går an å få til ting:

"En av mine tidligere klienter som slet psykisk, brukte 13 år på sin magistergrad."

"Heter hun Lise?" spurte jeg. Sosionomen ble veldig rar, og så beklaget han. 

Noen år senere gikk jeg hos en psykolog, som en dag utbrøt at "det fins sterke mennesker som har opplevd overgrep".

"Hvordan sterke, da?" undret jeg.

"De vender det vonde til det positive", svarte psykologen. "Et eksempel er en klient jeg hadde som tok hovedfag ved SV-fakultetet og skrev oppgave om seksuelle overgrep. Hun brukte sine egne erfaringer på en konstruktiv måte. Sensor var veldig imponert. Ingen andre hadde skrevet om akkurat det hun gjorde, og hun fikk en god karakter."

Jeg skjønte det var min venninne Line hun snakket om. Og jeg merket meg at det bare var "det sterke" hun framhevet, ikke ett ord om hva Line faktisk hadde måttet slite med som student, med en veileder med stor kunnskapsmangel på feltet.

Jeg sa ikke til psykologen at jeg skjønte hun snakket om venninnen min, for jeg ble kald av redsel og tenkte:

Hva forteller hun andre om meg?