Om tvillingstudier

Foto: donnierayjones/Flickr

Av: Per Son

I fagessayet Psykoseforståelse: et kritisk blikk på tvillingstudier i Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver Roar Fosse at tvillingstudier er basert på uholdbare antakelser som gjør dem uegnet til å estimere geneffekter.

Som Fosse påpeker, er det ikke automatisk slik at et større samsvar mellom eneggede enn toeggede tvillinger på ulike trekk, må forklares med genetikk. Eneggede tvillinger kan ha et mer likt miljø enn toeggede, og funn kan dermed delvis, eller helt, forklares på miljømessig grunnlag. I en studie i 1967 viste psykiater Einar Kringlen at det er store forskjeller i miljølikhetene hos eneggede og toeggede tvillinger på alle undersøkte parametere. Her er noen av funnene: 

 

90 % av eneggede opplevde identitetsforvirring i barndommen mot 10% av toeggede. 

21 % av de eneggede hadde blitt tatt for å være den andre av foreldre og/eller søsken, mot 0% av de toeggede.

35 % av eneggede hadde blitt tatt for å være den andre av lærere, mot 10% av de toeggede.

72 % av eneggede ble oppdratt som en enhet, mot 19% av de toeggede.

73 % av eneggede var ekstremt uatskillelige som barn, mot 19% av toeggede.

På totalvurderingen av tvillingnærhet scoret 65% av de eneggede «ekstremt sterkt», mot 17% av de toeggede. 

 

Av dette følger at eneggede vil ha større parvis samsvar på alt som er miljøframkalt, for eksempel virussykdommer, fordi de tilbringer mer tid sammen, og dermed vil måtte bli mer likt eksponert for samme smittekilder. De vil også ha et større samsvar på psykisk uhelse, hvis dette skulle være miljøframkalt, fordi de behandles mer likt av omgivelsene. 

 

I 1951 gjennomførte Herndon og Jennings en tvillingstudie på poliomyelitt(!). Tallene for parvis samsvar mellom eneggede og toeggede var respektive 36 % og 6 %. I 2002 gjorde Cardno og kolleger en studie der de fant at andelen var henholdsvis 36 % og 7 % på «bipolar lidelse»*. Det ser altså ut til at polio og «bipolar» er omtrent like arvelige - henholdsvis 60 % og 58 %.

 

*[(36-6)x2 vs. (36-7)x2] 

 

Cardno, A. G., Fruhling, V. R., Sham, P. C., Murray, R. M., & McGuffin, P. (2002). A twin study of genetic relationships between psychotic symptoms. American Journal of Psychiatry, 159, 539-545.

Herndon, C. N. & Jennings, R. G. (1951). A twin-family study of susceptibility to poliomyelitis. American Journal of Human Genetics, 3, 17-46.

Kringlen, E. (1967). Heredity and environment in the functional psychoses: An epidemiological-clinical study. Oslo: Universitetsforlaget. 

Et kritisk blikk på tvillingstudier

- Det er lite empirisk støtte igjen til teorien om at psykoser har biologiske årsaker. I stedet peker forskningen mot en dominerende betydning av sosiale og relasjonelle forhold, skriver Roar Fosse i fagessayet Psykoseforståelse: et kritisk blikk på tvillingstudier i siste utgave av Psykologforeningens tidsskrift.

En som har lest Fosses artikkel, sendte meg en mail:

Utrolig bra skrevet! Dette har jeg ventet lenge på. Lurer på hvordan "reaksjonene" på dette kan bli. Det er jo ikke mulig å tilbakevise at EEA har svakheter og logiske brister, etter Fosses grundige dissekering. Men det burde vel holde lenge å si: det er ikke relevant hvorvidt tvillingene skaper sitt eget miljø (f.eks. traumer), men at dette miljøet ER tilstede, og ER likere for eneggede, altså at det er miljøet som utgjør forskjellen - genskapt eller ikke. Enkelt sagt: Det er ikke HVORFOR de har et likere miljø, men AT de har et likere miljø som er relevant. Men det er jo veldig bra at han latterliggjør påstanden om at barn skaper et destruktivt miljø for seg selv. Hurra!

Om du er interessert i å lese hva Fosse skriver, men ikke er abonnent, kan du spørre biblioteket om de har tidsskriftet eller om de kan skaffe deg en kopi av artikkelen gjennom fjernlån. I Oslo har Hoved-Deichman tidsskriftet.

Kjemisk ubalanse og bipolar lidelse

Richard Bentall om psykiske lidelser og samfunnets rolle

Psykologiprofessor Richard Bentall snakker om arv/miljø og psykose
i et foredrag med tittelen "Why Society Drives You Mad". Videoen er fra iai TV.

 

Watch more videos on iai.tv

Forklaringsmodeller for schizofreni og holdning til pårørende

Ulike forklaringsmodeller for schizofreni og behandlerens holdning til pårørende - et sosialpsykologisk perspektiv

Hovedoppgave i psykologi av Cecilie Plahte

Gener: Jay Joseph og Roar Fosse

Jay Joseph: The Gene Illusion. Genetic Research in Psychiatry and Psychology Under the Microscope http://www.jayjoseph.net/the_gene_illusion

Roar Fosse: Ingen gener for psykiske lidelser http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=82599&a=4

Forståelse og fordommer

Mange internasjonale studier finner at folk flest legger mye mer vekt på uheldige livshendelser enn på kjemisk ubalanse i hjernen eller gener for å forklare psykiske lidelser. Når en person beskrives som en som opplever hallusinasjoner, vrangforestillinger og så videre, attribuerer publikum psykososiale årsaker til dette. Den biologiske psykiatrien, entusiastisk støttet av den farmasøytiske industrien, insisterer derimot på å utdanne folk bort fra sin villfarelse.  

I flere tiår har forsøkene på å redusere fordommer mot personer med psykiske problemer vært basert på premisset om at løsningen ligger i å få folk til å tenke mer som biologiske psykiatere. Det velmenende "psykisk sykdom er en sykdom som alle andre sykdommer" for å redusere frykt og fordommer, er basert på antagelsen om at hvis du er syk er din oppførsel utenfor din kontroll og du kan ikke holdes ansvarlig. Å få publikum til å se ulike problemer som sykdommer og å sette diagnostiske etiketter på problemene (dette har kommet til å bli kalt "innsikt", i direkte motsetning til den opprinnelige betydningen av ordet: muligheten til å koble aktuelle problemer til tidligere livshendelser og konflikter) er altså medisinen mot fordommer.

Det er imidlertid biogenetiske forestillinger som skaper frykt og fordommer blant folk. De eneste studiene som viser folks preferanse for biogenetiske forklaringer, er de som bruker diagnostisk merkelapp. Dette tyder på at det å se problemer som sykdommer påvirker folks kausale tro. Diagnostiske merkelapper forsterker opplevelsen av alvor i personens vansker, reduserer troen på personens sosiale ferdigheter og skaper et pessimistisk syn på det å komme seg. Videre deler diagnoser befolkningen inn i to grupper og skaper distansering og avvisning fra flertallets side. I et eksperiment fant man at deltakerne økte bruken av elektriske støt raskere hvis de forsto den andres problemer som sykdom, enn om de trodde de var naturlige følger av uheldige forhold i vedkommendes barndom.

Dette skriver professor John Read om i denne artikkelen.