15.2.12

Artikler fra Tidsskrift for Norsk Psykologforening

Foto: Wikipedia/Aohagebe

Gro Hillestad Thune: Ut av dvalen, psykologer!

Det er ikke etablert reelle klagemuligheter for personer som mener deres grunnleggende rettigheter kan være krenket. Psykiatere, sykepleiere, vernepleiere og andre som har utsatt dem for krenkende behandling, får ikke den nødvendige tilbakemelding og derved mulighet for å korrigere sin praksis og be om unnskyldning.

Denne situasjonen bør også bekymre medlemmene i Norsk Psykologforening. Dere er mange. Dere er ressurssterke og kan bruke makten deres til å konfrontere politikere og myndigheter. Dere kan forlange relevant opplæring og bidra til at det etableres hensiktsmessige klagemuligheter for personer som med god grunn mener deres grunnleggende rettigheter er krenket. Dere kan være med på å gi støtte til mennesker som selv ikke lett kan slå i bordet.

------------------

Tonje Lossius Husum og Haldis Hjort: Menneskerettigheter i psykisk helsevern:

Det mest grunnleggende i konvensjonene er prinsippet om menneskers absolutte og universelle ukrenkelighet. Alle mennesker har rett til beskyttelse mot overgrep, ydmykelser og uverdig behandling, og rett til likeverdighet, trygghet, respekt for privatliv og ytringsfrihet.


------------------


Kjell Underlid: Menneskerettar og fattigdom

------------------


Brukermedvirkning i utdanningen - Intervju med blant andre Olav Nyttingnes, som sier:

... som behandler og ansatt har man ofte tilhørighet og lojalitet til fagperspektiver som råder ved tjenestestedet, og som ofte understøttes i kollegialt samvær ... Jeg er redd for at mye terapi som behandlere vurderer som ok, likevel ikke helt fanger opp brukerens preferanser, premisser, ressurser eller samlede behov.

Nyttingnes mener han kom ut fra psykologstudiet med en kraftig undervurdering av brukerne.

I praksisopplæringen var vi ofte i smågrupper, der en av studentene hadde direkte kontakt med brukeren, mens veileder og studenter observerte og kom med sine refleksjoner og vurderinger etterpå. Dette iscenesatte en læringssituasjon der brukeren ikke var med når de avgjørende konklusjonene ble fattet og videre arbeid ble planlagt.


------------------


Geir Øyvind SkauliFaglig frihet og brukermedvirkning – gjensidige forutsetninger?

Vi har lett for å innta et brukerperspektiv, men ikke alltid like lett for å se at dette skiller seg fra brukernes egne perspektiver. For skal vi ta i bruk brukernes perspektiv på behandlingen, krever det en profesjonell og systematisk innhenting av kunnskap og en aktiv demokratisering av terapirommet.

Reell brukermedvirkning innebærer likevel noe mer enn å ta i bruk (nye) skjemaer eller nye rutiner.
Skal slike intervensjoner ha effekt, må de integreres i de terapeutiske samtalene og bli synlige i praksis. Det innebærer at vi våger å stille oss åpne og usikre overfor klienters livsproblemer, mer enn å være skråsikre besserwissere. Det innebærer at vi aktivt søker tilbakemeldinger på vår egen rolle og vårt eget arbeid, og strever etter å bli bedre hjelpere sett med de hjelpsøkendes øyne.

Klientens involvering blir også større når terapien rettes mot forandringsprosesser og mål som tar utgangspunkt i klientenes egenforståelse av sine vanskeligheter.


------------------


Birgit VallaBrukers medvirkning i psykoterapi – behov for kompetanseutvikling
Empowerment handler om et positivt syn på mennesket som et i utgangspunktet aktivt og handlende subjekt, som kan og vil sitt eget beste hvis forholdene legges til rette for det ... Studier om bedringsprosesser (recovery) er et relativt nytt forskningsområde, og har sin opprinnelse i brukermiljøer.

Innenfor mange terapitradisjoner har man vært opptatt av hvilke metoder og intervensjoner terapeuten bidrar med, og hvordan dette skaper bedring. I stedet bør klienten sitte i førersetet både i utformingen av hvordan man skal jobbe sammen fremover, og i utføringen av handlinger som vil skape endring i eget liv.

Terapeutens vurdering av bedring i behandlingen er heller ikke pålitelig ... og stemmer ofte dårlig overens med klientens. Når det da er terapeutens vurdering av både allianse og bedring som blir styrende for forløpet, kan dette ofte føre til forlenget og ineffektiv behandling.

Fagmiljøene innenfor psykisk helse har i de siste årene vist større interesse for dette området, men man ser at det har fått begrenset gjennomslag i praksisfeltet. Det bør derfor satses mer målrettet på brukermedvirkning i utdanningsinstitusjonene og på arbeidsstedene, slik at brukermedvirkning får en naturlig plass i utdanningen og opplæringen av psykisk helse-arbeidere, psykologer og psykiatere.


------------------


Intervju med Rolf Sundet: Brukerne vet hva som hjelper 
(Sundet har også skrevet artikkelen Tør vi tro på det pasientene sier? – om kunnskap og makt i psykisk helsearbeid i Tidsskrift for psykisk helsearbeid).


------------------

Det Italia har gjort med psykiatrien, er blitt holdt opp som et ideal av mange. Asylene ble stengt.

Det er mye å lære for oss, men Ingunn Skre spør: Hva er baksiden av den italienske medaljen?

Norske psykisk helseturister bør be om å få se akuttposten på sykehuset, de bør spørre om hvordan man driver akuttbehandling, om det finnes tilstrekkelig med akuttsenger, om medikamentbruk generelt, og de bør spørre om familiens rolle i ettervern og medisinering. Både ved Sapienza-sykehuset i Roma og ved Borgo Roma-sykehuset i Verona består akuttposten av kun to saler, en for menn og en for kvinner, med 6-8 senger på hver. Det er neppe bedre noe annet sted i Italia. Hvordan driver man akuttpsykiatri under slike forhold? Med «sovekur», selvsagt, en behandlingsform man forlot i Norge på 60-tallet.


------------------

Metoden avgjør diagnosen:
Små metodiske forskjeller gir store forskjeller når en vil undersøke utbredelsen av ADHD. Forekomsten er kanskje lavere enn man har trodd.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

Motta nye innlegg på e-post.