Jeg var et offer, og jeg er stolt

Mitt første innlegg i WSO-bloggen er hentet fra min egen blogg

og er en kommentar til "Psykiatrien overser traumer"

***

Relevant artikkel i Sigruns blogg: "Var inte ett sånt jävla offer!"

og et relevant dikt av diktugla - om Pollyanna

der hun blant annet skriver:

"ikkeoffer-status er veien

sier de som er så lure at

de kanskje lurer seg selv"

Jeg vil gjenerobre O-ordet. Offer. Jeg er ikke et offer, jeg er ikke i en offerrolle, jeg har vært et offer. Og min vei ut av offerrollen gikk i retning av å se hva jeg hadde vært offer for. 

Å se hva vi har vært ofre for. Det høres da enkelt ut, ikke sant?  

    For mer enn 20 år siden oppdaget jeg at det var svært komplisert. Da kom jeg ut av offerskapet og begynte å ta ansvar for å ha sveket og fortrengt mitt indre barn, som sa: “Ja, jeg har overlevd. Og jeg vet hva jeg vil at du skal gjøre for meg: Hør på meg. Tro på det jeg sier. Gjør noe med det. Vis meg at jeg kan stole på deg.”

    Jeg valgte å gjøre det … og ble “et tungt tilfelle” i helsevesenet. Etter hvert fikk jeg en borderlinediagnose da jeg nektet å være enig i den psykoterapeutiske realiteten at jeg var blitt forført av en prest og hadde et seksuelt forhold til ham i oppveksten. Jeg nektet også å være enig i at jeg forsvarte meg mot å se nærmere på de egentlige problemene mine ved å insistere på at jeg hadde vært utsatt for overgrep. Og det viste seg at å behandle min uenighet som symptomer var i samsvar med Legeloven, Lov om Psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen.  

   Helsevesenet stappet meg inn i et virtuelt psykiskhelsevernskap og kastet nøkkelen. Heldigvis hadde jeg mulighet til å holde meg borte fra det - og fra psykiskhelsevernerne som insisterte på å tolke virkeligheten for meg. 

    I andre områder av livet gjorde jeg en fin oppdagelse: Da jeg var ute av offerskapet, forsvant det. 

På den tiden var jeg aktivt med i Støttesenter mot incest, og vi insisterte på å erstatte O-ordet med et annet O-ord: overlevende. 

    Det hjalp ikke noe særlig. Nå, mer enn 20 år senere, synes det å hefte enda mer skam og uvitenhet, enda flere vrangforestillinger, til det å ha vært brukt av voksne da vi var barn … seksuelt eller på andre måter.

    Slik jeg ser det, er normale og utbredte psykoterapeutiske tolkninger av virkeligheten en stor del av dette problemet. I stedet for å spørre "hva er det som har skjedd deg?", har ekspertene gått seg vill i et alternativt univers der det viktigste spørsmålet er: ”Hva er det som feiler deg?” Elller ... og enda verre ... ”Hva er det som feiler pasienten?”

    Slike spørsmål har skapt en terapikultur som ser personlighetsforstyrrelser og kjemisk ubalanse i hjernen i stedet for å se sterke, modige mennesker som lever videre trass i at de bærer åpne sår og tunge byrder etter skader de ble påført som barn. Etter å ha vært brukt av voksne. 

Et barn som har vært brukt av voksne kan sammenliknes med et barn som har vært påkjørt av en bil. Et trafikkoffer. Det hefter ikke skam ved å være trafikkoffer, og det kan hefte beundring for styrken og motet som kan holde liv i et trafikkoffer og få dem på beina.

    Jeg skammer meg heller ikke. Og nå tar jeg tilbake O-ordet. Jeg var et offer for voksenbruk.

    Det er mange måter voksne kan bruke barn på, og jeg samler dem alle under en paraply: Voksne bruker barn som dop. I stedet for narkotika eller alkohol, handler det om at voksne, ofte ubevisst, bruker sin voksenmakt mot sårbare, hjelpeløse barn, for at de selv skal føle at de er bedre, sterkere, har mer kontroll. Og i denne prosessen kjører de på barn, og de kjører over dem, uten at det syns.

    Mobbeofre kan oppleve det samme: De blir påkjørt igjen og igjen, uten at det syns. Uten at noen griper inn for å stoppe det.  

 

Og her svikter sammenlikningen min. Ingen er blitt påkjørt av den samme bilen eller de samme bilene dag etter dag, år etter år. Tanken er latterlig.

    Likevel blir barn og mobbeofre brukt på denne måten. De blir psykisk og fysisk påkjørt og overkjørt og knust og smadret, dag etter dag, år ut og år inn. Og svært ofte er det ingen som ser dette, ingen som hører det, ingen som gjør noe for å stoppe det. 

Jeg var et av disse barna.

Jeg var et offer for misbruk av voksenmakt.

Jeg var et offer for definisjonsmakt.

Og nå er jeg i ferd med å bli gammel.

Og jeg er i live.

Og jeg er stolt.

Og jeg tenker: Kanskje vi, som har og har hatt synlige symptomer på bardomsskader og byrder, trenger vår egen borgerrettighetsbevegelse? Kanskje vi trenger å gi oss selv retten til vår egen livshistorie, vår egen tolkning av virkeligheten?

Og noen ganger, når jeg er alene, spiller jeg denne James Brown-videoen og synger min versjon av refrenget hans:

Blir du med?

Say it loud: “I was a victim, and I’m proud”

Si det høyt: ”Jeg var et offer, og jeg er stolt!”