I en kronikk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver Nadia Ansar, som satt i Paulsrud-utvalget, at lovutvalget sto "samlet i oppfatningen om at tvangsreglene i den gjeldende helse- og sosiallovgivningen bør samles i en felles lov, og at en må sette i gang med å utrede spørsmålet om et felles lovverk".
Dette er desinformasjon. Hege Orefellen skrev en dissensuttalelse: Selvbestemmelse og frihet på lik linje med andre.
Det er lett å se at denne artikkelen er skrevet av en psykolog og rettet til andre psykologer, publisert i deres eget medlemsblad.
SvarSlettSe på denne setningen her: "Siden jeg var eneste psykolog som ble forespurt, så jeg på dette som en mulighet til å fremme den psykologiske kunnskapen rundt virkninger og konsekvenser av tvang". Jeg fikk helt bakoversveis av den setningen. Er det ikke brukerne som har størst psykologisk kunnskap om tvang siden det er de som har opplevd den? Psykologi og forståelse av menneskelige reaksjoner er noe almenmenneskelig. Det forfatteren sikter til er vel den fagpsykologiske kunnskapen.
Kanskje burde psykologer bruke fagpsykologi som ord litt oftere for å bevisstgjøre for seg selv at også andre enn dem har psykologisk innsikt?
Desinformasjonen om at utvalget var samlet i oppfatningen om tvangsreglene, er vel en hersketeknikk. Det usynliggjør mindretallet. Jeg finner det litt rart, siden psykologen selv klager over det var vanskelig å få frem sin mindretallsstemme i utvalget. Det var vanskelig å bli hørt, sier hun.
Ellers er det egentlig en veldig fin artikkel, synes jeg. Hun virker genuint opptatt av problemene. Og hun bruker enkle ord som viser at hun har forstått hva det dreier seg om, og ikke mer avanserte ord for å imponere.
Jeg er litt betenkt over at tvang bare ble vurdert i forhold til effektivitets og nyttebetraktninger i artikkelen. Ville det vært mulig å klare seg uten tvang, med ikke-medikamentell behandling for eksempel. Og en tredje utvei, som at behandlere viser omsorg.
Men ingen drøftelse eller refleksjon av den aller siste utvei, og det rene valg. Da snakker jeg om autonomi: Pasienten bestemmer. Hvis det er implisitt at det ikke kan være slik, så burde forfatteren si det åpent, men problemstillingen unngås. Jeg håper det står mer om dette i NOU'en.
IKke så mye kommentarer og debatt på WSO-bloggen på nå, men jeg håper det kan ta seg opp :-)