Hestens øye

Av Maria Totlandsdal

"Mor, hvorfor går mannen så rart" spør barnet. Mor blir overrasket over spørsmålet og vet nok ikke helt hva hun skal svare meg. Lite visste jeg den gangen om hva lobotomert var.

Da jeg ble eldre, fikk jeg vite at denne mannen som hadde en slags mekanisk måte å bevege seg på hadde blitt utsatt et av historiens verste overgrep: lobotomi. Det ble oppfunnet av Egaz Moniz, som fikk nobelprisen i medisin for det. Det var datidens "hotte" behandlingsmetode. Mange mennesker som ble utsatt for inngrepet døde der og da.

Barn uttrykker mye gjennom lek. Og jeg og min jevngamle venninne lekte naturlig nok at vi var lobotomert. Vi snurret fort rundt på gulvet, ble svimle og ustøe og ramlet pladask i gulvet. Vi visste ikke da at det faktisk er en behandlingsmetode innenfor norsk psykiatri å medisinere og isolere barn.

Det var veldig skremmende for meg som ung jente å bli tvangsinnlagt ved Voksenpsykiatrisk akuttavdeling, blant mange voksne mennesker som var "utagerende" og hadde det vanskelig. I 1994 fikk jeg høye doser med antipsykotiske midler. Disse medikamentene hadde sterke bivirkninger og ble gitt til ungdom. Jeg synes det var røffe metoder å møte en 15-åring med. Som for eksempel beltelegging. Og det er ikke engang lov å legge barn i belter.

Jeg ble medisinert med blant annet medikamentet Haldol (brukes i behandling av psykoser). Jeg opplevde en bivirkning som skremte vettet av meg: Nakken min ble stiv og ubevegelig. Andre følger var at jeg sov mye og gikk voldsomt opp i vekt. Jeg orket stadig mindre.

Mens jeg var på lukket avdeling, ønsket jeg sterkt å fortsette med skolen. Var jo fortsatt ikke ferdig med grunnskolen. Så jeg fikk besøk av en lærer, men både hun og jeg måtte gi opp grunnskoleundervisningen. For jeg var altfor trøtt og sløvet av medikamenter.

Jeg ble en passiv og tiltaksløs tenåring uten særlig fremtidshåp. Jeg var neddopet og bokstavelig talt en levende død. Oppi alt dette triste hadde jeg likevel en interesse som ble et lyspunkt i livet. Min interesse for hester med store kloke øyne.

Det var somrene på fjellet med hestene, menneskene og naturen som holdt meg fast ved livet. Etter hver sommer ble jeg sterk som en bjørn. En bjørn som bestemmer seg for å aldri mer sove bort livet sitt i "hi" eller en seng på lukket avdeling.

Mine tanker går til punkbandet Ramones som synger om "teenage lobotomy". Jeg tolker låten på min måte og tenker fortsatt mitt og så blir det opp til deg å tenke ditt!

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 25. mai.