"Biologiske årsaksmodeller synes ... å være bredt akseptert blant behandlerne, selv om det varierer en god del hvordan man vekter dette i forhold til andre faktorer. Den mest foretrukne formen for psykoterapi blant de intervjuede synes å være kognitiv. Begge disse tilnærmingene har en fordel i forhold til samarbeid med de pårørende, da de ikke fokuserer på "gamle synder" og foreldrenes eventuelle "skyld" i hovedpersonens lidelser. Et klart "her og nå" perspektiv er kanskje også enklere å bruke som utgangspunkt for et samarbeid mellom mange ulike tjenester og fagpersoner."
"Vi opplevde det slik at svært mange av behandlerne tenkte på diagnosene som reelle sykdomskategorier. Mest illustrerende er dette kanskje når vi diskuterte schizofreni-diagnosen. Når vi viste til personer som hevdet offentlig at de var blitt helbredet av schizofreni, stilte enkelte behandlere spørsmålstegn ved selve diagnostiseringen i utgangspunktet. Til tross for at de anså schizofreni som svært uutforsket og en "sekke-diagnose". Dette er tautologisk tenkning: Schizofreni betraktes som en kronisk sykdom. Dersom noen helbredes av schizofreni, betyr det simpelthen at de ikke var schizofrene."
"Når vi spør om hvordan tvangstiltakene oppleves av brukeren, er det typiske svaret at de [ansatte] selv sjelden har opplevd at noen mente det var feil eller et overgrep, i ettertid".
"Spørsmål om bivirkninger ble stort sett besvart med at dagens praksis innebærer mindre og riktigere doser og at det nå har kommet langt bedre medisiner enn man hadde tidligere. Vi sitter imidlertid igjen med en følelse av at akkurat dette har vi hørt før, når nye medikamenter introduseres. Det var vanskelig å finne legitime argumenter mot medisiner i det behandlerne sa, og flere brukte motstand mot medisiner som eksempel på manglende sykdomsinnsikt."
"Behandlernes ekspertposisjon ble det i liten grad stilt spørsmål ved, slik vi tolker det. Dette til tross for mange understrekninger av at det er brukeren som er "ekspert på sitt liv". Den overordnede medisinske modellen gir behandlerne den endelige definisjonsmakten og vi tolker ikke behandlingsmøtene som et reelt fora for å la brukerekspertisen utfordre ekspertkunnskapen."
"Behandlerne argumenterte både for å øke adgangen til tvang og for å begrense den faktiske bruken av den mest mulig."
Fra Diaforsk-rapporten
Holdninger, erfaringer og strukturer : fagpersoner i psykisk helsearbeid (fulltekst)
