Dette ligger inne i den norske bloggen min, og jeg fikk lyst til å publisere det her også - med et spørsmål:
Det er to påstander om tabu her: Syn og Segn synes å mene at det er tabu å påstå at traumer
kan føre til noe godt. Jeg mener at senskader etter traumer er i et tabuområde,
og at det er tabu "å se og høre det som er" - i hvert fall hvis det kan tolkes som negativt.
Hva mener dere?
Jeg ville ha lest «Det er det traumet», Syn og Segn 1/2015 med interesse hvis det var en personlig beretning om hvorfor essayisten er glad i traumene sine. Mine motforestillinger oppsto da hun begynte å generalisere med utgangspunkt i egne erfaringer og stor uvitenhet om alvorlige barndomstraumer.
Jeg syns det er helt greit med individuell traumeoptimisme.
Jeg misliker optimismepress, både direkte eller indirekte.
Jeg misliker optimismepress, både direkte eller indirekte.
Og jeg er ikke tilhenger av traumepessimisme.
Mitt alternativ er traumerealisme.
Hva er egentlig et traume?[1]
Hadde det vært OK å skrive «Slik starta snikvoldtekten av den fem år gamle dotter mi»? «Slik starta snikjulinga»? «Slik starta snikmobbinga»?
Hvorfor er det OK å skrive «Og slik starta sniktraumatiseringa av den fem år gamle dotter mi»?
Hvorfor er det OK å skrive «Dotter mi er fem år og rein som nyfallen snø,» med den klare underteksten at traumer gjør folk ureine?
I «Det er det traumet» skriver essayisten, som skal få være anonym, om sniktraumatisering av sin femåring som er rein som nyfallen snø, og hun avslutter med en underlig omskrivning av Olav H. Hauges mektige dikt om håp: «Det er det traumet vi ber på. Som ei morgonstund vil få oss til å glida inn på ein våg me ikkje har visst um.»
Utgangspunktet til essayisten er en ordbokdefinisjon: «Traume kjem frå gresk og tyder skade eller sår. I definisjonen heiter det at eit traume er ei overveldande og ubehageleg hending som trekkjer ut i tid slik at personen blir prega av hendinga.»
Ifølge traumeforskeren Judith Lewis Herman er avmakt og isolasjon essensen i psykologiske traumer. [2] De elementene kjenner jeg igjen fra mine egne traumeerfaringer, og med dem som utgangspunkt vil jeg foreslå at frihet er et bedre glidemiddel enn traumer.
- Frihet til å se og høre det som er, i stedet for det som burde være.[3]
- Frihet til å spørre: «Hvordan vet du at dette er sant?»
- Frihet til å lete etter eksempler på at det ikke er sant.
- Frihet til å merke når omgivelsenes kollektive historie invaderer den enkeltes historie.
Realitetsorientering om eventyr
Eventyrforskeren Marina Warner fikk nylig den prestisjetunge Holbergprisen, ansett som en «Nobelpris» innen humanistisk forskning, ifølge Aftenposten. I et intervju i Morgenbladet sier hun at det finnes en gjenkjennelig eventyrverden, et landskap, en særskilt forestillingsverden, også i film, skuespill, reklame og mote.
Det i dette landskapet at essayisten synes å ha realitetsorientert seg:
Det i dette landskapet at essayisten synes å ha realitetsorientert seg:
Det er lys i enden av tunnelen. Dette veit vi. Historiene er mange. David Copperfield, Charlie og sjokoladefabrikken, den stygge andungen. Vi startar i endelaust mørke og elende, vi kjempar, tapar og vinn, tvilar og trur, og så ein dag er vi komne til nattas ende. Og så står vi der då, blenda av lyset og snipp snapp snute.
Ifølge Marina Warner er det magiske et element i eventyrenes verden, og traumeoptimismen har mange trylleformularer. «Der det er vilje, er det vei,» sier man, så positivt og snilt som bare det, uten å vite hvor hardt det kan ramme mennesker som har brukt opp all viljestyrke for lenge siden.
«Dypiteter» er mitt ord for slike trylleformularer, en fornorskning av filosofen Daniel Dennets «deepities». [9] En dypitet er en påstand som virker dypsindig, men som formidler en trivialitet på ett plan og er meningsløs på et annet plan.
Er det lys i enden av tunnelen? Bokstavelig talt, ja. I overført betydning går det an å realitetsteste denne dypiteten: Hvordan vet du at dette er sant når det gjelder traumer? Fins det eksempler på at det ikke er sant?
Er det lys i enden av tunnelen? Bokstavelig talt, ja. I overført betydning går det an å realitetsteste denne dypiteten: Hvordan vet du at dette er sant når det gjelder traumer? Fins det eksempler på at det ikke er sant?
Jeg er ikke en av essayistens «vi», og hennes tunnel hører ikke meg til. Min metafor er et landskap med lys og skygger og en blindsone som er skapt av samfunnets kollektive mangel på frihet til å se og høre det som er. Verden trenger nye eventyr som kan gjøre blindsonen synlig.
Hvorfor ble essayet plassert under tabu-rubrikken i Syn og Segn?
Essayet fikk stor støtte i kommentarfeltet under en forkortet versjon i Dagbladet,[4] og jeg takker essayisten for at hun satte så tydelige ord på samfunnets utbredte, men uklare holdninger til traumenes nytteverdi.
Fra mitt ståsted er det tabu å merke omgivelsenes diffuse forbud mot å se og høre det som er, og senskader som skyldes ekstrem avmakt og isolasjon er også tabu.
«Du må være takknemlig for at erfaringene dine har gjort deg til et varmt og klokt menneske,» svarte en prest straks da jeg sa at jeg var blitt utsatt for presteovergrep som barn. Han hadde nok vært enig med essayisten. Jeg er mer på linje med den irske presten som sa at folk ikke blir snille av å være fattige. «Av fattigdom blir man bare fattig.»
Det går an å være snill selv om man er fattig. Det går an å vokse trass i motgang. Snillhet og vekst viser ikke hvor nyttig det er med fattigdom og traumer. Snillhet og vekst viser hvor sterke og ukuelige mennesker er.
I 1950-årene lærte jeg at jeg syndet i tanker, ord og gjerninger, at fortvilelse var en dødssynd, at Gud alltid så meg og ville at jeg skulle «være et solskinnsbarn og lyse for ham hver dag». Og jeg lærte at Gud aldri ga meg større byrder enn jeg kunne bære. Jeg lyste så godt jeg kunne, jeg. Prøvde å være snill. Strevde verre med å unngå dødssynden fortvilelse og syndige tanker som «jeg er lei meg».
Skytsengelen til Bernhard Plockhorst hang over senga mi, og det falt meg ikke inn at jeg ikke ble beskyttet.
Skytsengelen til Bernhard Plockhorst hang over senga mi, og det falt meg ikke inn at jeg ikke ble beskyttet.
Det var en oppvekst i et trangt religiøst tankebur, helt uten frihet til å se og høre det som er, og i 2015 ser jeg positive tankebur som er nesten like trange – og barnebur av velment overbeskyttelse og dårlig foreldresamvittighet. [5]
Jeg ser også en krig.
Den benektede krigen
Helsefølger av krenkelseserfaring er kunnskapsfeltet til Anna Luise Kirkengen [7] ved NTNU, som har skrevet denne boka.
Selv om den er bunnsolid, velskrevet og spennende, selv om jeg var forberedt og trodde jeg visste hva jeg ville møte. Hardt fordi den tvinger meg til å ta inn over meg lidelse, svik, smerte og urettferdighet i betydelige doser. Og hardt fordi den røsker så ubønnhørlig i tenkningen min, den viser at legespråket, det faglige begrepsapparat, kategoriene og merkelappene jeg tenker med er beheftet med feil, og derfor gjør det vanskelig å fatte hva visse typer helseproblemer handler om.
Hardt også fordi jeg fornemmer at Anna Luise Kirkengen er en ensom krigsreporter som skriver sine blodige og anklagende korrespondentbrev fra en krig som mange leger - og derfor mange andre - vil benekte eksistensen av. Eller bagatellisere som en minikatastrofe blant så mye annet vondt i verden, ikke stort å bry seg om, det kan da vel umulig være den krigen som skaper så mange av disse sårede, redde, skam- og smertefulle menneskene som ber om hjelp vi ikke har, som ruser seg, som blir kronisk syke, som ikke klarer å jobbe, som dør unge?
I Aftenposten-kronikken «Leger overser overgrep» skrev Pål Gulbrandsen [8] at han tror de såkalte mørketallene som antyder at 10-15 prosent av alle barn har opplevd overgrep i en eller annen form er riktige:
Man kan godt se somatiske symptomer som kroniske smerter, pustebesvær, fordøyelsesproblemer eller hjertebank. Ekstrem arbeidsinnsats uten tegn til å kjenne på egne grenser er ikke sjelden. Rusmiddeloverforbruk er vel ingen overraskelse. Ofrenes ekstreme sårbarhet oppfattes av verden rundt som en dårlig egenskap. Menneskene blir problemet, ikke historien deres - som ofte ligger godt gjemt også for dem det gjelder.
(Uthevingen er min)
Traumespesialisten Leanh Nguyen [10] jobber med mennesker som har overlevd tortur. I en artikkel om retraumatisering [11] beskriver hun hvordan samfunnet redigerer bort virkeligheten til mennesker som har gitt henne innblikk i en verden der livet er ukontrollerbart og tilfeldig, der meningsløshet er en fundamental tilstand og ikke et forbigående symptom, der hulrommet av hat, sorg og fremmedgjøring kanskje aldri kan bli fylt.
Grader av avmakt kan ikke tallfestes, men jeg ser for meg en kurve som begynner med spedbarnets totale hjelpeløshet, synker ned til en trygg barndoms små tap av retten til «nei» – og stiger derfra. Uansett hvor et menneskes erfaringer er på denne kurven, er det mulig å ta utgangspunkt i dem, åpne for egen blindsone, tilegne seg kunnskaper, og, ikke minst, innse hva man ikke vet om en annens liv, hva man ikke har mulighet til å vite.
I USA fins det en organisasjon som setter krigsveteraner i forbindelse med mennesker som er villige til å lytte til – og ta inn over seg – deres personlige historie.[12]
Jeg ønsker at både medmennesker og fagfolk ville lytte til ofrene i den benektede krigen, lytte til torturofre og veteraner fra synlige kriger. Lytte og ta imot og motstå den svært menneskelige trangen til å si noe oppmuntrende og positivt. Være ærlige, hvis de ikke orker å lytte: "Jeg fikser ikke det du sier."
Jeg ønsker at både medmennesker og fagfolk ville lytte til ofrene i den benektede krigen, lytte til torturofre og veteraner fra synlige kriger. Lytte og ta imot og motstå den svært menneskelige trangen til å si noe oppmuntrende og positivt. Være ærlige, hvis de ikke orker å lytte: "Jeg fikser ikke det du sier."
Ingen er nøytrale i den benektede krigen
Du som leser dette har et valg: Du kan innse at den benektede krigen finnes, også her i fredelige Norge, eller lesse mer benektelse og bagatellisering på byrder som er tunge nok fra før.
Jeg stusser når essayisten på to forskjellige steder skriver at hun kjenner mennesker uten traumer. Hvordan kan hun vite det? Hun skriver også:
Ingen ynskjer vel å påføre andre traume. Likevel. Eg klarer ikkje å sleppe tanken på at traume kan føre til noko godt på lengre sikt. (…)
Det ser ut til at det går ei grense ein eller annan plass, der traumet øydelegg ein for alltid. Kvar den grensa går, er det umogeleg å vite.
Jeg gleder meg på vegne av alle som har opplevd at traumer fører til noe godt, og det kunne ikke falle meg inn å invadere beretningene deres med "andre har det bedre" og "etter sol kommer regn".
Dessverre er traumeoptimisme et viktig element i samfunnets kollektive eventyr. Når noen har det vondt, er det sosialt akseptabelt å lesse på med dypiteter som at andre har det verre og at himmelen bak skyene er blå.
Legen Rebekka Helland, som har vært i en alvorlig skredulykke, sier i Aftenposten [13] at hun har lært verdien i å kunne si ting slik de er av og til. Hun forteller om venninnen som spurte hvordan det sto til og som sa, etter et ærlig svar: «Faen, så jævlig!»
Helt uten noe forsøk på også å ‘se det positive’. Det var veldig godt. At noen kunne speile det jeg kjente inni meg, ikke fortelle meg at det ikke er OK å føle sånn.
Det viktigste jeg håper jeg har lært, er å møte folk som har det vondt uten å prøve å vende det de forteller til noe positivt. La dem få si det som det er.
Tanken på at traumer kan føre til noe godt er en moderne variant av dypiteten «aldri så galt at det ikke er godt for noe». Enhver som vil realitetsorientere seg kan finne mange eksempler på at traumer skaper sårede, redde, skam- og smertefulle mennesker, og det er rikelig med informasjon om hvor grensa går.
Det er også slik at mennesker som har vært utsatt for langvarige traumer kan ta utdanning og fungere i jobb i lange perioder, før de ikke lenger greier å holde tilbake reaksjoner på traumene. Elsa Almås skrev om dette i Klassekampen 24/6 2013, med utgangspunkt i sine erfaringer som psykoterapeut,[14] og jeg har selv erfart å kunne jobbe og fungere i årevis før kroppen tvang meg til å se nærmere på gamle skader.
Realitetsorientering om posttraumatisk vekst
Begrepet posttraumatisk vekst er et produkt av den positive psykologien. Forskeren James Coyne har undersøkt denne retningen grundig, og han mener at den bygger på et sammensurium av forskningsfeil, New Age-myter og dyktig markedsføring. I Public Library of Science-bloggen Mind the Brain hevder han at «Positive psychology is mainly for rich white people”. [15]
«Med livet i gave» er en velbalansert artikkel i Aftenposten, 22/6 2013. [16] Uttalelsene til dr Helland sto der, og der skriver Hilde Lundgaard om posttraumatisk vekst: «At mennesker som utsettes for voldsomme, livstruende hendelser kan oppleve positive endringer i etterkant. De kan få et nytt syn på hva som egentlig er viktig i livet, større nærhet til familie og venner og et mer positivt bilde av seg selv.»
Jeg blir glad på vegne av alle som har opplevd å få et nytt syn på hva som er viktig, og jeg blir like glad når Atle Dyregrov ved Senter for Krisepsykologi advarer mot å gjøre posttraumatisk vekst til et krav. Han viser til tre faktorer som avgjør hvor godt man klarer seg etter en traumatisk hendelse. De er så viktige at jeg setter dem opp som punktliste:
- Hva man faktisk opplever
- Hvilken trygghet man er utstyrt med
- Hvordan man blir møtt av familien og nettverket.
Dyregrov mener at krav om å være vellykket, mestre og vokse kan bli en ekstra belastning på toppen av traumer som mennesker strever med.
Traumer og kompetanse
«Har du eit traume, så har du ein kompetanse,» skriver essayisten og viser til incestsentrene, det brukerstyrte værestedet Stabburshella og Malala som eksempler på posttraumatisk vekst.På et bokstavelig plan er denne dypiteten helt korrekt, men fins det eksempler på at det ikke er sant?
Jeg foretrekker ordet «erfaringer» framfor «kompetanse». Det er så lett og så skadelig å glemme at opplevelser er individuelle, mennesker er forskjellige og menneskesinnet er ukjennelig ... og at traumeerfaring ikke gir konfliktløsningskompetanse.
Incestsentrene gjør en viktig innsats. Og da Nordlandsforskning foretok en evaluering av incestsentre i 2009, kom det fram at en del av brukerne ikke torde si sin mening til de ansatte. [17]
Å si det man mener kan også være svært vanskelig når man mottar profesjonelt psykisk helsevern, og heldigvis jobber en del fagfolk for å endre det. [18]
«Lytt til meg» er temaet til en konferanse om «Open Dialogical Practices» i Kristiansand. [19] Jeg meldte meg på for lenge siden, og det gleder meg at Stabburshella i Valdres har denne tilnærmingen. Det forklarer også hvorfor de lyste ut en stilling der eneste kvalifikasjon var erfaring med rusavhengighet. Erfaringskonsulent Aina Olsen, som har vært med i Stabburshella helt fra starten, sier at de tar opp konflikter og andre vanskelige temaer i åpne samtaler der alle kan ta sin plass. [20]
Nylig ble håndboka «Odin - åpne samtaler i nettverksmøter» lansert, basert på erfaringer fra Valdres-kommunene. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse har valgt å løfte fram denne håndboka fordi den bygger på erfaringsbasert kunnskap fra både brukere, pårørende og fagfolk. «Deling av følelser og erfaringer gjør at vi kommer nærmere de ressurser og muligheter som finnes i hvert menneske.» [21]
Nylig ble håndboka «Odin - åpne samtaler i nettverksmøter» lansert, basert på erfaringer fra Valdres-kommunene. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse har valgt å løfte fram denne håndboka fordi den bygger på erfaringsbasert kunnskap fra både brukere, pårørende og fagfolk. «Deling av følelser og erfaringer gjør at vi kommer nærmere de ressurser og muligheter som finnes i hvert menneske.» [21]
Vind under vingene
Malala Yousafzai var det siste eksempelet til essayisten. Hun har vært i livsfare. Hun har også en far som sier: «Jeg har aldri prøvd å vingestekke min datter som var ment å kunne fly høyt på himmelen.» Og hun har en familie som er «vinden under vingene hennes».
Jeg følger Malalas flukt med glede og beundring, og jeg dømmer ingen som ikke kan fly. Vi ser bare styrken til våre medmennesker når vi vet hva som har skjedd i deres liv, og en som ligger i rennesteinen kan ha vært på en lang reise fra et mye verre sted.
Relevant lenke: Sammenhengen mellom barndomsskader og psykose
[1] Psykologbloggen Athenes tankebobler har en nyttig oversikt over traumedefinisjoner:
Lenke fra 21.03.15
[2] Judith Lewis Herman: Trauma and Recovery, 1997, side 197
“Dr. Judith Lewis Herman, M.D., Professor of Clinical Psychiatry at Harvard University Medical School and Director of Training at the Victims of Violence Program in the Department of Psychiatry at the Cambridge Hospital, Cambridge, Massachusetts. Her fields of research are the psychology of women, child abuse and domestic violence, and post-traumatic disorders. A pioneer in the study of Post-Traumatic Stress Disorder and the sexual abuse of women and children, her numerous publications include Trauma and Recovery and Father-Daughter Incest.”
[3] Fra familieterapeuten Virginia Satirs bok Om å skape kontakt
Lenke fra 24.03.15
[5] Intervju med pedagog og firebarnsmor Inger Lise Køltzow om hennes bok Tiden med barn: http://www.dagsavisen.no/innenriks/foreldre-frykter-konflikter-1.345045
[6] Edvin Schei, professor, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB
Professor Edvin Schei (Institutt for global helse og samfunnsmedisin) er tildelt Olav Thon stiftinga sin nasjonale faglege pris for framifrå undervisning innan medisin:
[7] Anna Luise Kirkengen, Professor, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU
Anbefaler «Om å bli truffet», en bokanmeldelse skrevet av dr Kirkengen:
[11] Artikkelen jeg siterer fra, ”The ethics of trauma: re-traumatization in society's approach to the traumatized subject” anbefales varmt, selv om den må kjøpes: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21244199
[14] Debattinnlegg: «Nav-traumatisering»
[15] Clinical Psychologist and Professor in the Department of Psychiatry, University of Pennsylvania, James (Jim) Coyne, PhD @coyneoftherealm.
En oversikt over artiklene om positive psykologi:
[18] «Ekspertveldet i veien for effektiv behandling» Intervju med Birgit Valla om hennes bok Videre
Publisert: 17.10.14 - Sist endret: 21.10.14
