Kritisk blikk på våre dagers miljøterapi

Moderne miljøterapi. Masteroppgave i helsefag av Per Jørgen Langø Kristiansen (2010)

De terapeutiske samfunnene representerte en motreaksjon mot den biomedisinske psykiatrien. Dette innebar at ingen var tvangsinnlagt ved de terapeutiske samfunnene. Det skulle heller ikke brukes tvang mot pasientene i behandlingen. Demokratiske prosesser mellom pasienter og personal var et sentralt mål i behandlingsstrukturen. I Norge ble det opprettet flere terapeutiske samfunn, men fra midten av 1980-tallet var alle nedlagt. Til tross for at de terapeutiske samfunnene nå er forsvunnet, benyttes fortsatt begrepet miljøterapi om behandlingen som gis ved psykiatriske sykehus.

Psykiatrien har i de siste tiårene vært gjenstand for kritikk fra flere hold. Kritikken omhandler hovedsakelig bruk av tvang og ensidig fokus på medikamentell behandling. Denne kritikken står i sterk kontrast til miljøterapibegrepets opprinnelige innhold.

Moderne miljøterapi har kun overfladiske likhetstrekk med den miljøterapien som hadde sitt utspring i de terapeutiske samfunnene. Miljøterapiens faglige begrunnelser er preget av en paternalistisk, pragmatisk og formålsrasjonell tilnærming til pasientene, og det er tydelig at den er påvirket av biomedisinsk tenkning. Det kommer også frem at pasientene ikke blir informert om at de mottar miljøterapi. Det kan se ut som informantenes miljøterapi er en støttende funksjon til den medisinske behandlingen ved institusjonen.