28.1.12

(Mangel på) brukerperspektiv i norsk forskning

Brukerperspektiv i norsk forskning om innlagte psykiatriske pasienter. En litteraturgjennomgang.
Av Aina Skorpen, Norman Anderssen, Christine Øye og Anne Karen Bjelland

Konklusjoner:
1. Viktige styringsdokumenter er uklare om pasientfaringer der psykiatrisk forskning beskrives.
2. Det skjer overraskende lite psykiatrisk forskning i Norge som involverer innlagte pasienters erfaringer i psykiatriske sykehus.
3. Fraværet av brukerorientering i psykiatrisk forskning gjenspeiler en naturvitenskapelig tilnærming til psykiske lidelser blant de fleste forskerne.
4. En langt sterkere brukerorientert forskning om innlagte psykiatriske pasienter vil være mer i samsvar med kritiske og relativistiske vitenskapsteoretiske posisjoner.

1 kommentar:

  1. Det som slår meg når jeg leser denne artikkelen er at biologisk og psykologisk settes opp mot noe som forfatterne kaller et kritisk relativistisk som med sin henvisning til Guba betyr at det er et sosialkonstruktivbistisk perspektiv. Sosialkonstuktivisme i form av postrukturalisme eller postmodernisme har en tendens til å redusere den sosiale virkeligheten til kommunika¬sjon og diskurs. Det innebærer at ett ontologisk nivå ved den sosiale virkelig¬heten, nemlig det kulturelle opphøyes til en type absolutt eksplanans ved at forklaringer på andre ontologiske nivåer utelukkes eller utelates. Dette kalles sosiosentrisme. Forfatteren presenterer perspektivet sitt slik:
    ”Med et kritisk og relativistisk paradigme vil man ta det for gitt at psykiatriske lidelser oppstår og erfares i de virksomheter og sosiale sammenhenger mennesker lever i, og for å forstå psykiske lidelse må man også forstå virksomhetene og de sosiale sammenhengene..”.
    Beskrivelsen av dette synet indikerer at det nettopp representerer en sosiosentrisk forståelse av psykiske lidelser. Poenget er at psykiske lidelser som har vist seg å være svært komplekse fenomener, men forfatterne ”reduserer” denne kompleksiteten gjennom sitt sosialkonstruktivistiske perspektiv. De utelukker dermed en rekke andre forklaringer og ontologiske nivåer som eksempelvis det fysiologiske/ biologiske, det psykologiske, det sosiale eller sosiologiske med mer, dvs. en rekke ulike kausale mekanismer på flere nivåer med ulike forklaringer som dermed kan si noe om hvordan lidelsene arter seg på disse ulike nivåene og dermed også gi ulike holdepunkter for hvordan lidelsene kan behandles. Slik sett er modellen artikkelforfatterne anvender meget reduksjonistisk.
    Jeg er selv forsker om ikke innenfor området psykiske lidelser. Derimot jeg betydelig brukererfaring og en antatt alvorlig diagnose, slik at jeg kjenner dette feltet relativt godt fra brukersiden. Nå er jeg imidlertid både symptomfri og medisinfri, men må si at jeg er sjokkert over psykiatriens grove uetteretteligheter, kronisk flate læringskurve, manglende kunnskapsbasis og systematiske feilbehandling.
    Den reduksjonistiske forståelsesmodell av psykiske lidelser soml artikkelforfatterne benytter er svært bekymringsfull fordi den høyst sannsynlig representerer en alvorlig underkommunisering undervurdering av kompleksiteten i psykiske lidelser som fenomen s om verken er i brukernes eller behandlernes interesse. Å tro at alt blir bedre ved å erstatte den positivistiske biopsykiatriske modellen med en sosialkonstruktivistisk diskursbasert modell vil jeg karakterisere som overtro.
    Det som virkelig mangler innen forskningen om psykiske lidelser er et tverrfaglig perspektiv smed vekt på dyp og differensiert ontologi som kan ta utgangspunkt i flere ulike kunnskapstradisjoner og relatere disses forklaringer til hverandre, dvs. et perspektiv som er i stand til å kunne betrakte mennesket som i et fysiologisk/biologisk, psykologisk, sosialt, sosiologisk og kulturelt perspektiv der ulike kausale mekanismer kan forklare og bidra til forståelsen av psykiske lidelser, hvordan de arter seg på ulike ontologiske nivåer og dermed gi holdepunkter for behandling og støtte til brukerne. Forskningen om risikofaktorer for eksempelvis schizofreni favner ofte mennesket i et ontologisk bredere perspektiv.
    Sosialkonstruktivismens kunnskapsteori som bl. a hevder at objektene for vår kunnskap er det vi som konstruerer, må sies å være en ren nominalisme. De kaller det ”konstruksjon av virkeligheten” mens det er i realiteten kunnskapen om virkeligheten som” konstrueres”/ produseres. Men sosialkonstruktivismens diskursive reduksjonisme reduseres vitenskapelig kunnskap til retoriske språklige konstruksjoner uten noen forbindelse til eller forankring i et kunnskapsobjekt i virkeligheten, og hva er kunnskap uten en slik forankring i et kunnskapsobjekt? Ingenting! Mitt råd til forskere som innbiller seg at de kan ”konstruere” virkeligheten er at de bør ta Baudrillard’s ord på alvor, si opp sine stillinger og heller begynne å skrive poesi.

    SvarSlett

LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

Motta nye innlegg på e-post.