24.2.12

Jakten på borgerrettighetene

Jeg har også lagt dette ut  på min egen blogg


Sendt til karin.yrvin@arbeiderpartiet.no 

Lenke i Facebook-siden "Riksforsamlinga med Are Kalvø"



I kronikken ”Gi sykdom et menneskelig ansikt” skrev Karin Yrvin: 

”Det gjøres mye bra innen psykiske helsevern av dyktige og engasjerte mennesker. Men da jeg deltok i debatt i regi av Senter for Erfaringskompetanse, om ”hvem er eksperten på livet ditt”,  slo det meg at de som tok ordet snakket nettopp om det å bli sett som individ, å kunne påvirke sin egen tilfriskning gjennom medbestemmelse på behandlingsform og innhold, og å bli behandlet med verdighet. Helt legitime ønsker og krav for en som er syk og trenger hjelp og deres nærmeste.”
Og hun etterlyste ”innspill til hvordan vi best kan sikre reell brukermedvirkning”. Min respons er i flere ledd:

1)      Erstatt det passiviserende ordet ”bruker” med ”kunde”. Det er snakk om kjøp og salg av tjenester som enkeltindivider og det offentlige betaler for.
2)      Begynn med å sikre reelle borgerrettigheter til kunder av psykisk helsevern.
3)      Jobb med en grunnleggende holdningsendring blant politikere og selgere av psykisk helsevern. Det er akutt behov for en erkjennelse av at samfunnsskader er hovedårsaken til mange psykiske problemer. Krenkende atferd overfor kunden forverrer de opprinnelige skadene, selv om atferden er lovlig og psykoterapeutisk korrekt.
4)      Sikre at psykisk helsevern omfatter rom for dialog, autonomi og verdighet, blant annet ved å åpne for at kundene kan be lokale konfliktråd om hjelp når de ikke finner rom for dialog, autonomi og verdighet.


Punkt 3 og 4 skal jeg skrive mer som senere. 
    Punkt 1 trenger ingen utdyping. 
    Punkt 2 er mer komplisert, og jeg kunne egentlig trengt en Hercule Poirot med sine små grå celler til å undersøke om borgerrettigheter er forenlig med psykisk helsevern i Norge i 2012.

I stedet spør jeg om Riksforsamlinga med Are Kalvø vil hjelpe meg med å undersøke dette, og jeg tilbyr mine egne erfaringer som utgangspunkt, i visshet om at mange andre har gjort liknende erfaringer.

Slik jeg ser det, er …

-         trosfrihet
-         tankefrihet
-         ytringsfrihet

grunnleggende borgerrettigheter. I tillegg til disse frihetene har jeg behov for de samme rettighetene i helsevesenet som en lovbryter har i rettsvesenet:

-         rett til å vite hva jeg er mistenkt for
-         rett til anklager som er så presise at de kan bevises/motbevises
-         rett til eget forsvar
-         rett til å ta ansvar for det jeg har gjort

Kan Riksforsamlinga med Are Kalvø ta på seg Poirot-hatten, aktivere de små grå og lete etter disse elementene? Jeg har lett lenge, og jeg fant dem ikke.

HAR JEG TROSFRIHET I HELSEVESENET?
I storsamfunnet har jeg rett til å være ateist. Jeg har ikke funnet rett til å være afreudist i helsevesenet.
    Jeg tar bare med ett av mange eksempler: I 1988 insisterte en psykiatrisk psykiskhelseselger på at jeg måtte gå i terapi hos ham for å lære å innse at jeg i virkeligheten hadde ”hatt et seksuelt forhold til en prest i oppveksten”.
    Dette er helt i tråd med Freuds benektelse av reelle overgrep mot barn, og jeg godtar det som en freudsk tolkning av virkeligheten.
    Samtidig er jeg ikke enig, så jeg foreslo at vi skulle enes om å være uenige.
    Og jeg valgte i stedet å behandle de psykiske problemene mine som senvirkninger etter barndommens seksuelle overgrep og la tiden vise hvordan det gikk.

Fire år senere slo fylkeslegen fast at jeg hadde avvist ”terapi”, og at uenighet kunne være enten ulike syn eller overføringsreaksjoner.
    Fra min synsvinkel er det som om Den norske kirke hadde hatt rett til å stemple ateisme som en avvisning av ”religion”. Og samtidig hadde enerett til å vurdere hvorvidt denne avvisningen skyldtes ulike syn eller synd.
   
Kan Riksforsamlinga ta på seg Poirot-hatten og spørre …
-         hva som ble gjort for å sjekke om jeg hadde gått i terapi hos psykiskhelseselgeren jeg klaget på?
-         hva som ble gjort for å sjekke om jeg hadde synspunkter som var ulike psykiskhelseselgerens?


HAR JEG TANKEFRIHET I HELSEVESENET?
Tankefrihet forutsetter at man har rett til å tenke. Rett til å tenke forutsetter at man har rett til tanker.
    Og det har jeg ikke i en situasjon der Legeloven, Lov om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen tillater at tankene mine omtales som følelser: ”Hun er opptatt av sin egen følelse av å bli avvist på en del følelser da hun gikk her i terapi tidligere.”
    Denne ”følelsen” var min uenighet i at jeg hadde hatt et seksuelt forhold i oppveksten, blant mye annen uenighet, og uenighet i at jeg hadde gått i terapi hos psykiskhelseselgeren som visste dette om meg.

Kan Riksforsamlinga ta på seg Poirot-hatten og spørre:
-         hva helseselgeren gjorde for å sjekke om jeg hadde tanker, før han konstaterte at jeg bare var opptatt av min egen følelse?
-         hva helseselgeren gjorde for å sjekke om han krenket grensene mine, før han slo fast at ”Pga at hun har opplevd det hun har opplevd er det å forvente at hun vil sitte med mange vanskelige ubehagelige følelser i forhold til terapeuten. Det er nettopp dette man utnytter i psykoterapi.”
-         hvordan helseselgeren vet at jeg valgte å la ham "utnytte" mine følelser i ”psykoterapi”?

HAR JEG YTRINGSFRIHET I HELSEVESENET?
Ytringsfrihet forutsetter rett til å mene. Til å ha synspunkter. 
    Og det har jeg ikke i en situasjon der Legeloven, Lov om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen tillater at synspunktene mine behandles som følelser,  tåkeleggende verbalitet og omnipotent kontroll.

Kan Riksforsamlinga ta på seg Poirot-hatten og spørre:
-         hvordan psykiskhelseselgeren i vårt første møte ”… fikk til fulle demonstrert omnipotent kontroll, der hun prøver å kontrollere terapeuten og bruke dette som et forsvar mot å se nærmere på sine egne problemer”?
-         hvilke egne problemer jeg forsvarte meg mot å se nærmere på?
-         hvordan selgeren visste at det var omnipotent kontroll jeg demonstrerte, og ikke et syn på psykoterapi som var ulikt hans?
-         hva selgeren gjorde for å sjekke om jeg hadde synspunkter før han skrev at ”Når hun føler for noe, mener hun at det er slik"?


HAR JEG RETT TIL Å VITE HVA JEG ER ANKLAGET FOR I HELSEVESENET? OG RETT TIL Å TA ANSVAR FOR DET JEG HAR GJORT?

Det har jeg ikke i en situasjon der Legeloven, Lov om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen tillater at erfaringer behandles som fantasier, uenighet som symptomer og bevisste, autonome valg som en avvisning av ”realitetene”.
    Alle jeg var i kontakt med i helsevesenet og hjelpeapparatet kjente til innholdet i dette brevet.
    Jeg var ikke informert om det som sto der. Derfor avviste jeg ”De tror at jeg er gal” som en paranoid tanke … og ble stadig mer forvirret.

Kan Riksforsamlinga ta på seg Poirot-hatten og spørre:
-         Hvorfor jeg ikke ble informert om innholdet i dette brevet før det ble sendt videre?
-         Hvordan vet man at jeg setter likhetstegn mellom mine fantasier og realitetene?
-         Hvorfor ble jeg ikke spurt om jeg kunne bevise det jeg sa, før det jeg sa ble behandlet som fantasier? (Jeg sa blant annet til primærlegen at jeg skulle være med i et tv-program med Sting, Ole Paus og Vigdis Hjorth. Det synes å ha bekreftet at jeg fantaserte. Jeg tror det foreligger bevis i NRKs arkiv – det var i en episode av ”No me Nome”)
-         Hva gjorde man for å faktasjekke innholdet i brevet med ”realitetene” før det ble sendt?


HAR JEG RETT TIL ANKLAGER SOM ER SÅ PRESISE AT DE KAN BEVISES/MOTBEVISES I HELSEVESENET?
Det har jeg ikke i en situasjon der Legeloven, Lov om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen tillater at upresise påstander legges til grunn for behandling i helsevesenet.
    En påstand om at uenighet er overføringsreaksjoner lar seg ikke motbevise.
    Og i 1989 ble diagnosen ”grensepsykose” stilt uten at jeg ble informert om det. Da jeg sjekket, var symptomene svært lik symptomene på krenkede grenser og manglende anledning til å ta ansvar. Og et av symptomene var ”stort sett normal atferd”.
    Sånt lar seg heller ikke motbevise.
   

Kan Riksforsamlinga ta på seg Poirot-hatten og spørre:
-         hva ble gjort for å realitetsteste påstanden om at jeg var grensepsykotisk før diagnosen ble stilt? (Da mannen min fikk vite om diagnosen spurte han hvorfor ikke han ble kontaktet. Svaret var at han kunne vært revet med i fantasiene mine.)


HAR JEG RETT TIL EGET FORSVAR I HELSEVESENET?
Har jeg rett til å beskytte integriteten min og grensene mine i kontakt med helsevesenet?
    Det har jeg ikke i en situasjon der Legeloven, Lov om psykisk helsevern og Lov om helsetjenesten i kommunen tillater at grensesetting og autonome beslutninger behandles som følelser, fantasier, overføringsreaksjoner, omnipotent kontroll, projeksjon osv osv osv – uten at jeg kan forsvare meg mot disse beskyldningene.

Kan Riksforsamlinga ta på seg Poirot-hatten og spørre:
-         hva kan en kunde av psykisk helsevern gjøre når helsevesenet har rett til å behandle avvisning av et helsevernprodukt som symptomer?
-         hvilke alternativer hadde jeg etter at fylkeslegen slo fast at ”Det ville bli meningsløst hvis fylkeslegen skulle bli brakt inn som ’oppmann’ i slike sammenhenger”?

Jeg stilte det siste spørsmålet til en advokat, og han sa at den eneste utveien var å lete etter en psykiater med større anseelse som var villig til å motsi psykiskhelseselgeren i retten.
    I fire år hadde jeg nektet å gå inn i diskusjoner om hvem som hadde rett. Og det gjorde jeg nå også. Jeg valgte i stedet å trekke meg helt bort fra helsevesenet.


Til slutt vil jeg be Riksforsamlinga om å gjenta et spørsmål som jeg stilte til legen som stilte diagnosen:

”Hvor ble det av grensepsykosen min?    I fjor fikk jeg en saksrapport fra NAV. Sykmeldingsperioden i 1990/91 er med, men ikke grensepsykosen som var din diagnose den gangen. Både NAV og fastlegen har søkt etter diagnosen, men ikke funnet den.    Jeg våget meg tilbake til helsevesenet for noen år siden i en klam sky av angst for igjen å bli behandlet som grensepsykotisk uten å vite det, så det var nesten et antiklimaks at diagnosen hadde fordampet.”

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

Motta nye innlegg på e-post.