25.2.12

Kritisk blikk på våre dagers miljøterapi

Moderne miljøterapi. Masteroppgave i helsefag av Per Jørgen Langø Kristiansen (2010)

De terapeutiske samfunnene representerte en motreaksjon mot den biomedisinske psykiatrien. Dette innebar at ingen var tvangsinnlagt ved de terapeutiske samfunnene. Det skulle heller ikke brukes tvang mot pasientene i behandlingen. Demokratiske prosesser mellom pasienter og personal var et sentralt mål i behandlingsstrukturen. I Norge ble det opprettet flere terapeutiske samfunn, men fra midten av 1980-tallet var alle nedlagt. Til tross for at de terapeutiske samfunnene nå er forsvunnet, benyttes fortsatt begrepet miljøterapi om behandlingen som gis ved psykiatriske sykehus.

Psykiatrien har i de siste tiårene vært gjenstand for kritikk fra flere hold. Kritikken omhandler hovedsakelig bruk av tvang og ensidig fokus på medikamentell behandling. Denne kritikken står i sterk kontrast til miljøterapibegrepets opprinnelige innhold.

Moderne miljøterapi har kun overfladiske likhetstrekk med den miljøterapien som hadde sitt utspring i de terapeutiske samfunnene. Miljøterapiens faglige begrunnelser er preget av en paternalistisk, pragmatisk og formålsrasjonell tilnærming til pasientene, og det er tydelig at den er påvirket av biomedisinsk tenkning. Det kommer også frem at pasientene ikke blir informert om at de mottar miljøterapi. Det kan se ut som informantenes miljøterapi er en støttende funksjon til den medisinske behandlingen ved institusjonen.

8 kommentarer:

  1. Har ikke rukket å lese denne men legger inn link her:

    http://www.sykepleien.no/ikbViewer/fagutvikling/fagartikkel/808325/gode-erfaringer-med-kognitiv-miljoterapi?p_document_id=808325#archive

    SvarSlett
    Svar
    1. Da jeg leste "Vi ønsker at personalet skal møte pasientene med en kognitiv tilnærming i ulike situasjoner til alle døgnets tider" i artikkelen du tipset om, fikk det meg til å tenke på en jeg kjenner som ble innlagt. Han syntes pleierne var så rare - og lite empatiske. Bl.a. opplevde han en medpasient som var helt "knust" etter at en pleier kom inn på rommet hennes og snakket til (ikke med!) henne. Pasienten hadde sterk angst og utbrøt: "Jeg dør!" "Det gjør du ikke! Du lyver!" sa pleieren. Han jeg kjente måtte trøste denne pasienten.

      En stund senere så jeg i et internt blad som dette sykehuset utgir at personalet på den tiden ble kurset i kognitiv terapi ...

      Slett
    2. Realismen skal tres nedover hodet på pasienten, og står den i veien for empatien, da kan det bli vanskelig å være pasient, tenker jeg.

      Har forstått at dette sykehuset er ivrig på kognitiv terapi.

      Slett
    3. For ordens kyld: Han jeg omtalte var på et annet sykehus, et annet sted i landet.

      Slett
    4. Forstod det, men greit å være konkret her.

      Slett
  2. Hvor er etikken, spør jeg. Høres ut som massiv indoktrinering dette. Jeg trodde atferdsterapien hadde tapt terreng, allerede på åtti-tallet, men jeg skjønner jo etter hvert at den har koblet seg sammen med tankeprogrammeringen.
    Har pasienten samtykket til denne behandlingen? Er ikke det en del av systemet, innhente samtykke mener jeg?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg siterer litt fra Kristiansens oppgave:

      "Pasientene har mange ønsker. Vi prøver jo å få la dem få vinn litt. Selv om vi må ha det i enkelte rammer så får de bestemme. De skal ha den følelsen at de har vært med på å bestemme noe, men må kanskje legge føringer på dem så det blir litt vinn, vinn” (Informant 2)."

      "Informanten vektlegger begrensningene for brukermedvirkning, og beskriver forholdet til pasientene med en kampmetafor: ”Vi prøver å la dem få vinne litt.” Sitatet fra informant 2 kan forstås dit at det er en pågående maktkamp mellom personalet og pasientene. Brukermedvirkning blir altså beskrevet som det å vinne. Videre sier han at pasientene skal ha en følelse av å vær med på å bestemme noe, altså ikke reell innflytelse, men snarere en opplevelse."

      "Informantens bruk av kampmetaforer kan tolkes mot en forståelse der brukermedvirkning handler om en maktkamp mellom personal og pasient."

      "Et annet forhold som informantene trakk frem og som de mente vanskeligjorde brukermedvirkning var økonomiske nedskjæringer. Dette indikerer at informanten har misforstått ideen bak brukermedvirkning. Brukermedvirkning er ikke fritidstilbud, men er initiert fra myndighetene for å øke pasientens deltakelse i egen behandling."

      "I intervjuet sa informant 2 at han ikke informerte pasienten om miljøterapi fordi dette kunne føre til at pasienten følte seg overvåket. Hvis informantens påstand er riktig så er det forståelig at man unngår å informere."

      "Det hadde vært absurd å fortelle pasientene at man forsøkte å skape en god relasjon til dem for å få dem til å ta sine medisiner. Den tilnærmingen ville ha skadet tiliten mellom pasient og informant. Det er derfor godt mulig at informant 2 hadde rett når han antok at pasientene ville ha følt seg overvåket hvis de fikk informasjon om miljøterapiens bakenforliggende filosofi."

      Slett
    2. Ja, hva skal jeg si til dette? Det bekrefter alle antagelser og ev. fordommer mot psykiatrien som et sted for liksomempowerment. Det snakkes om kampmetaforer her, ja er det ikke maktmisbruk dtete da? Utøvd ved manipulering og en slags merkelig form for relasjonbygging, som klinger falsk i mine ører. Relasjon som middel til medisinering, lyder som den verste form for oppdragelse.

      At noen av disse informantene er opptatt av nedskjæringer forbauser meg ikke. Det forbauser meg mer at de orker være i en sånn jobb. Men de blir kanskje fanget i det?

      Overvåkning er jo dette.

      Jeg ber ofte en stille bønn om å slippe å falle i NAVs klør. Tror jeg må innlemme miljøterapi i dette også.

      Som å få alt annet enn det man kunne trenge dette; nemlig ekte relasjoner, inkludert å bli møtt med verdighet og respekt.

      Slett

LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

Motta nye innlegg på e-post.