Fikk tilsendt denne e-posten i dag (navnet er fjernet):
Dilemmaet som raskt meldte seg, var hvordan vi kunne få til en allianse når utgangspunktet var at jeg hadde sperret pasienten inne mot hans eller hennes vilje. Jeg valgte å se på dilemmaet som en spennende utfordring.
Jada, "en spennende utfordring". Men dem han sperrer inne ser neppe på frihetsberøvelsen og andre tvangsovergrep som "en spennende utfordring". De er gode på å demonstrere maktarrogansen og den totale mangel på innsikt i alvoret av det de driver med, disse fagfolkene.
Også denne da: Å redusere tvang ytterligere handler også om at både den vedtaksansvarlige og samfunnet må tåle mer usikkerhet om eventuelle konsekvenser.
For det har jo ingen negative konsenvenser å benytte tvang (det snakkes som vanlig som om konsekvensene av tvang kan veksle på en skala mellom null effekt og sterkt positiv effekt). Han underslår fullstendig hvilke alvorlige negative konsekvenser tvangsbruken i psykiatrien har for enkeltmennesker og på samfunnsnivå.
Selv om det er noen gode elementer i innlegget (hvis jeg legger godviljen til), er det gjennomsyret av så mye psykologfaglig selvgodhet (flere psykologer i tvangspsykiatrien, så blir det bedre.. ), at det er ytterst provoserende lesning.
Og mon tro hva han legger i "ivareta" i denne setningen:
Dersom jeg kommer i en situasjon hvor jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv, håper jeg at noen ivaretar meg - selv om det innebærer tvang.
Spørs om han hadde vært like fornøyd liggende i reimer med en svær nevroleptikasprøyte i rumpa på en eller annen lukket avdeling...
Jeg har ikke godt av å lese mer av slikt som dette, merker jeg...
NN
P.S. Det ser ut som om fagfolkene har ventet til høringsfristens utløp med å sette inn mediatrøkket sitt...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>
Motta nye innlegg på e-post.