Psykiatriens motsetninger kommer til syne når fagfolk skal være både behandlere og samfunnets kontrollører samtidig, skrev Aina Skorpen i Bergens Tidende:
Gjennom avdelingens dagligliv og ulike terapiformer forsøker fagfolkene å få pasientenes tillit slik at han eller hun åpner seg, viser frem sitt indre, og forteller om tanker, fantasier og hendelser som livet har påført dem. Pasienter ønsker ofte ikke å være på sykehuset, og er både uvillige og redde. De vil derfor mer eller mindre bevisst vegre seg mot personalets forsøk på slike relasjoner. Pasienter er innforståtte med hvilke konsekvenser det kan få for dem hvis de forteller om hendelser eller fantasier som kan fortolke som tegn på potensiell aggressivitet, svært syke eller farlige. I verste fall kan pasientenes betroelser til fagpersonalet føre til flere restriksjoner, mer tvang og endog stoppe utskriving.
Politiske myndigheter og fagfolk viser ofte til at psykiatrien har gjennomført kvalitetsforbedringer i form av nedbygning av de psykiatriske sykehusene og etablering av distriktspsykiatriske sentra.
Erfaringer viser imidlertid at disse institusjonene har med seg skygger av de samme motsetningene og dobbeltheten som vi finner i psykiatriske sykehus. Pasienter forteller om personalets iherdige forsøk på å få dem til å åpne seg, og at de er vel vitende om at hvis de forteller om tanker og uforståelige opplevelser som fortolkes som potensiell aggressivitet er mulighetene for at de blir overflyttet til et psykiatrisk sykehus stor.
Bra at noen tar opp denne problemstillingen. Jeg er litt forbauset (ikke veldig, men litt) over at ikke flere psykiatere/psykologer tar til orde mot tvangslovgivingen ut fra den er til direkte hinder for at de kan utføre arbeidet sitt.
SvarSlettArgumentasjonen kunne vært som følger:
"I psykiatrisk eller psykologisk behandling er vi fullstendig avhengige å bygge tillit hos pasienten for å få innsyn i hans/hennes tanker. Selv hos de pasientene som manifesterer ytre symptomer som vi kan observere, blir det bortimot håpløst å gjennomføre noen fornuftig behandling dersom vi ikke kan samtale med pasienten om hvorfor han oppfører seg som han gjør.
At vi som behandlere har myndighet til å fatte enormt inngripende tiltak ovenfor pasienten ut fra de opplysninger vi får om hans tilstand, blir et voldsomt hinder for å få til en slik dialog. Selv om vi forsøker alt vi kan å bygge opp et tillitsforhold, så vil pasienten alltid vite at vi sitter med denne potensielle makten, og vil nødvendigvis føle at han må tilpasse den informasjonen han gir oss ut fra de mulige konsekvensene det kan få for ham. Denne tilpasningen viil i større eller mindre grad prege hele terapiforholdet - og fører både til at vi ikke får den informasjonen vi trenger, og at vi må betrakte den informasjonen vi får med en ekstra grad av skepsis (på toppen av den generelle vitenskapelige skepsis) fordi vi alltid må ta høyde for at den kan være tilpasset. (I tillegg kommer det faktum at mange vil vegre seg for å overhodet kontakte hjelpeapparetet ut fra en helt berettiget og reell frykt for å bli fratatt kontrollen over sin egen behandlingsprosess.=
Derfor - selv om vi ser helt bort fra pasientenes rett til personlig integritet og selvbestemmelse - må tvangslovgivingen fjernes (eller ihvertfall sterkt innskrekes) fordi den er til direkte hinder for at vi kan utføre vårt arbeid som psykologer/psykiatere på en faglig forsvarlig måte."