23.8.12

Folkeopplysning om lovverk og sånn

En av våre lesere har sendt oss denne mailen:

Under overskriften »Bryt lova kvar veke for å redde liv» forteller NRK om Lovisenberg sykehus sine erfaringer med farlige psykiatriske pasienter.

I november 2010 skjedde det som absolutt ikkje skulle skje ved psykiatriske sjukehus i Oslo. Ein kvinneleg tilsett vart angripen og nesten drepen av ein pasient ved akuttpsykiatrisk avdeling ved Lovisenberg sjukehus.

Gjerningsmannen, som no er 28 år gammal, slo kvinna ned og trampa hardt på hovudet hennar om lag 20 gongar, slik at ho fekk livstrugande skadar i form av brot på skallen og hjerneblødningar, ifølgje tiltaleavgjerda. (...) Utfallet kunne (...) ha vore endå meir alvorleg, dersom han hadde hatt tilgang til våpen. (...)


Angrep med våpen kunne ha vore ein reell fare, dersom sjukehuset hadde halde seg til lova. Lova er nemleg slik at psykiatriske sjukehus ikkje har høve til å ransake pasientane mot deira vilje.


Skremmende, ikke sant? At man ikke har lov til å ransake noen pasienter mot deres vilje høres jo ikke bra ut.

Men to – sier og skriver TO – setninger lenger nede, får vi vite hva som skjer dersom noen nekter å bli ransaka: Då må det kvar einaste gong fattast eit vedtak.. Og ikke nok med det: Dette må skrivast av ein spesialist i psykiatri. Det er uklart om journalisten mener at dette er en så enorm byråkratisk hindring at sykehuset i praksis «ikkje har høve til å ransake pasientane mot deira vilje, eller om han bare sliter med ekstremt nedsatt korttidshukommelse.

Dog finnes det enda flere begrensinger: Men dette vedtaket skal eigentleg berre gjerast dersom det er særleg grunn til å mistenke for at pasienten har farlege hensikter.
Det at nokre ikkje vil late seg ransake, er neppe åleine grunn nok til å fatte vedtak.
- Dersom dei seier nei, fattar me eit vedtak om å ransake dei. Etter lova har dei lov til å nekte.


Altså: Pasientene har lov til å nekte å bli ransaka, men hvis de nekter, blir de ransaka likevel. Det er nå ihvertfall forutsigbart og oversiktelig.

I faktaboksen nederst i artikkelen (du vet, den som står med liten skrift og som absolutt alle leserne av artikkelen får med seg i detalj) fremgår det at:

I paragraf 4-6 står det: «ved begrunnet mistanke om at ...farlig gjenstand vil bli forsøkt eller er innført i institusjon for døgnopphold, kan den faglig ansvarlige med henblikk på dette vedta at pasientens rom og eiendeler skal undersøkes samt at det skal foretas kroppsvisitasjon av pasienten. 

Ved Lovisenberg sykehus fattes det alltid vedtak om undersøkelse av eiendeler hvis pasienten ikke frivillig lar sykehuset undersøke eiendelene med tanke på farlig gjenstand. Dette er trolig en for vid tolkning av begrepet begrunnet mistanke.

Og det kunne jo man laget en sak på - at sykehuset mener at det ikke er mulig å skille ut de potensielt farlige pasientene og at man burde ha anledning til å ransake absolutt alle pasienter som ren rutine. I en slik hypotetisk artikkel kunne man imidlertid forvente at man tok opp dilemmaet med å utsette sårbare pasienter – inklusive de som er innlagt mot sin vilje – for en potensielt sett traumatiserende ransaking og kroppsvisitering. (Se f.eks. fortelling i Morgenbladet.)

Det skal også tilføyes at den pasienten som blir brukt som skrekkeksempel (og som altså ikke hadde innført noe våpen) hadde «kom[met] inn til oss på grunn av [to liknande, men mindre alvorlege valdsepisodar ved ein annan institusjon]. Så me oppfatta han som potensielt farleg».

Med andre ord: Sykehuset hadde soleklar lovhjemmel for å kroppsvisitere denne personen. Like fullt presterer altså artikkelen å hevde at:

Lova er nemleg slik at psykiatriske sjukehus ikkje har høve til å ransake pasientane mot deira vilje.

Er det ikke fint med allmennkringkastere som kan formidle saklig informasjon på en ikke-tabloidisert måte?

Bonivard

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

Motta nye innlegg på e-post.