29.1.12

Hvordan diagnoser kan skade

How Using the Dsm Causes Damage: A Client’s Report

Diagnoses can convey the following meta-communications: (a) The client has a “disease,” (b) the self and the disorder are identifiable entities, (c) the client is a victim of the disease, and (d) the self is fundamentally untrustworthy because it is disordered or “ill.”

The application of DSM diagnoses and the attendant stigma have the potential to convey the message to clients that their perceptions are untrustworthy. These messages may undermine therapeutic growth. When clients’ experiences are labeled as pathological, they may learn that their interpretations of reality cannot be used as an acceptable guide.

In Steve’s case, the diagnosis of paranoid personality disorder diminished his capacity to determine when he was in situations of real threat. Steve tended to assume that most of his fears were irrational and therefore lost his ability to trust his own evaluations of situations.

In the case of Steve, it could be argued that his paranoia was an appropriate protective device. Steve had been emotionally and physically abused by his grandfather and his mother. In this context, Steve’s “excessive” fears reflect the degree to which his environment was threatening while he was growing up, not his degree of “craziness.” Steve’s paranoia may be seen as his way of making meaning out of an otherwise incomprehensibly threatening environment.

1 kommentar:

  1. Gambetti30.1.12

    "Bare fordi du er paranoid, betyr ikke at folk ikke er ute etter å ta deg", pleier ikke det å brukes som vittig sitat i ulike sammenhenger?

    Som det nevnes på slutten her, så kan vel paranoia være tilpasning. Krigsveteraner som dukker med en gang de hører hvislende lyder eller helikopterdur, har kanskje utviklet lignende overlevelsestaktikker selv om det blir en plage når de kommer tilbake til fredslivet.

    Den siste meta-kommunikasjonen som nevnes, er spesielt uheldig synes jeg, det at pasienten selv ikke blir troverdig når han forteller om sine problemer. Og at pasienten blir lært opp til å tenke at han heller ikke kan stole på seg selv.

    Jeg tenker da at det som skjer i hjernen er helt unikt vanskelig å forstå. Kompleksiteten er overveldende og enorm. Det finnes knapt noen tester som gir skikkelig informasjon, i hvert fall for dette problemet. All førstehåndsinformasjon kommer derfor fra pasienten selv. Pasienten MÅ være troverdig i utgangspunktet og tolkes med velvilje, ellers er slaget tapt.

    Det lyttes vel ikke nok. Og da blir ikke tilbakemeldingene gode nok.

    Om bare diagnosene kunne inneholde et notabene om livsforløp, sykdomshistorikk og symptomliste. Men i så fall, var det vel ikke behov for diagnoser.

    SvarSlett

LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

Motta nye innlegg på e-post.