22.8.12

Om rettsikkerhet og klagemuligheter som psykiatrisk pasient



Jeg har lyst å skrive litt om rettsikkerhet og hvor teoretisk og få konsekvensene for en klage i psykiatrien egentlig kan ende opp med. Jeg tar utgangspunkt i min egen historie.

Jeg var frisk og mente at det forrige DPSet hadde grundig misforstått meg i mange år, så jeg oppsøkte et nytt DPS for en second opinon. Jeg fikk oversendt papiret fra det første DPSet og den nye psykologspesialisten gikk gjennom papirene. Konklusjonen var at diagnosen fra behandlingsstedet var tatt på (sitat) «meget tynt grunnlag». Det står også i epikrisen og konklusjonen var en helt annen diagnose. Grunnen til at jeg ville ha en ny vurdering var at jeg følte at det første DPSet var tidlig ute med å sette på dommedagsbrillene for meg. I den nye gjennomgangen kritiserte psykologen at medisinbruken var så hard at en hest hadde hatt problemer med å stå på beina med sånne doser. Han reagerte også på at de ganske ofte hadde sagt at jeg ville få det lettere om jeg ga opp stresset med å komme tilbake til en vanlig jobb og heller uføretrygde meg. Sånt holdt de på i flere år og holdt på å knekke meg helt. Da blir det en selvoppfyllende profeti at en får dårligere perioder igjen. Jeg sa også at jeg kunne tenke meg å frigjøre med fra de tunge medisinene og leve et helt vanlig liv igjen. Da fikk jeg som svar at det kunne jeg glemme. Da det gikk bedre var konklusjonen at medisinene funka og de vektla aldri at grunnen til det var andre grunner som jeg hele tiden fortalte om i psykologtimene. Selv om jeg forsøkte flere praksisplasser var jeg så tungt medisinert at jeg aldri var helt våken. Så etter 3 mislykka forsøk så bestemte jeg meg for å bare drite i advarslene om å at det ville gå meg ille om jeg ikke tok medisinen. Men jeg gikk med 20 kg og fikk masse energi. Jeg er nå i en helt vanlig jobb og har egen leilighet og et liv helt fritt for psykiatri.

I og med at jeg følte at jeg var hjernevasket med dommedagsspådommer og diagnose som hadde symptomkrav jeg mente at jeg aldri hadde hatt så ble jeg skikkelig rasende da jeg fikk lese gjennomgangen fra second opinionen. Jeg hadde også lest den opprinnelige journalen og hadde blitt skikkelig rasende. Ikke nok med at ingen av behandlerne hadde noen gang snakket om pasientrettigheter som innsyn i journal, mulighet for ny vurdering og retting av opplysninger. Det jeg leste stemte lite med mine oppfatninger om hva som hadde skjedd. Definisjonen av sykdom er at man har symptomer som gjør at det går ut over en vanlig fungering i hverdagen. Så ironisk nok var ikke symptomene jeg skulle ha hatt ikke beskrevet av miljøpersonalet på døgnavdelingen, men bare i timene til psykiateren. Dette var også beskrevet som fortolkninger og ikke noe som liknet sitater eller på noe måte som kunne ha vært etterrettelig.
Fylkeslegen sendte journalen fra behandlingsstedet til en ekstern psykiater for vurdering som selvfølgelig lagde en konklusjon som liknet det som stod i journalen. De jeg hadde klaget på skrev sin forklaring med utdypning av det de hadde tenkt. Det ble vektlagt, men mine meninger ble ikke vektlagt. Jeg oppdaget også at gjeldende rettsprinsipp er at det er journalnotater skrevet i det aktuelle øyeblikket som telles – uansett om de er skrevet som temmelig frie fortolkninger, ikke hva som er vurdert i etterkant. Så gjennomgangen av journalen gjort på mitt initiativ som en second opinion ble ikke vektlagt, fordi det var gjort på et senere tidspunkt. Det var en fremgangsmåte som var temmelig lik den eksterne psykiateren hadde gjort med å lese gjennom papirene fra behandlingsstedet, men i tillegg hadde jeg fått utdypet historien sånn i etterkant. Dette rettsprinsippet funker sikkert bra om en har en blodprøve eller et MR-bilde å fremlegge som bevis. I psykiatrien er alt subjektivt, så om psykologen misforstår pasienten når den gjør testene sine så er det fremdeles psykologens oppfatning og ikke objektiv etterrettelig sannhet som det ender på. Jeg hadde en journal full med misforståelser og overdrivelser som i klagesaken med behandlet som objektiv sannheter. Selv ikke det faktum at det ikke er nedtegnet at det var gjort forsøk på å gi meg reell medvirkning med å gi meg innsyn i journalen eller hva de mente lå som grunn til diagnosen brydde Helsetilsynet seg ikke noe om. Jeg hadde latt foreldrene mine delta i utredningen og notatene fra de timene ble aldri forsøkt vist dem, før jeg mange år etter fikk tak i journalen. De ble rasende over at de der tilsynelatende hadde sykeliggjort hele slekta. De ble oppriktig lei seg for det som stod der minte lite om det de faktisk hadde sagt. Selv om jeg påpekte sånne ting i klagen til Helsetilsynet ble dette oversett og det som var notert der ned tatt for sannhet. Helsetilsynet påpekte at jeg ikke hadde protestert under den gjeldende perioden, men psykiatriske pasienter er den svakeste gruppen til å stå på sine krav. Og med den massive overmedisineringen, den langvarige ensidige hjernevaskingen mot meg uten noe fokus på pasientmedvirkning eller noe hensynsfull behandling så forstod jeg ikke at jeg hadde noen rettigheter i det hele tatt. Hvordan kunne jeg ha klaget? Et sted i journalen står det at jeg protesterer mot at jeg må ta de aktuelle medisinene og det ble konkludert med at jeg ikke hadde nok sykdomsinnsikt til å skjønne at det var noe jeg måtte finne meg i. Konklusjonen er at psykiatriske pasienter er helt rettsløse og ukulturen på det DPS fint kan gå i arv til neste behandler. Hvis jeg noen gang trenger behandling av det offentlige psykiatriske helsevesenet er å ta med en advokat på hvert møte, i det minste båndopptaker og lage egen alternativ journal.

Det ble helt umulig å få medhold i klagesaken når det eneste som telte av bevis var det motparten hadde i fortid og i nåtid. Det at jeg over en lengre periode ble anbefalt å uføretrygde meg og la være å søke jobber var noe selvfølge ikke stod i journalen. Heller ikke de protestene jeg og foreldrene kom med. Det eneste som teller var det som stod i journalen, ikke det som ikke står der. Så hvilken idiot av en lege vil da finne på å skrive inn kritikk av egen praksis? Konsekvensene hadde da blitt kritikk eller straff fra Helsetilsynet. Med litt selektiv hukommelse ved klagesaker så er en jo sikra at en aldri får en ripe i lakken som behandler i psykiatrien.

Jeg syne at mye av det som står i pasientjournalen min er nedverdigende, men jeg skjønte jo at med journalkravet i Helsepersonelloven at det ville være umulig å rette alt som var galt. Jeg ønsket meg allikevel at omtale om 3.person med fullt navn og den gale diagnosen skulle rettes på. Jeg har nå skrevet ørten brev til både DPSet og Fylkeslegen som begge nekter å rette journalopplysninger uten å komme med noen saklig grunn. Jeg har jo den nye utredningen å slå i bordet med, men den teller nok en gang ikke. Jeg har fått slettet noen av opplysninger i epikrisene, men ikke alt det jeg selv har ment er galt i journalnotater.  Selv om jeg har fått lovt det og har en faglig begrunnelse i second opinionet.  Så nå er jeg lei og har kontaktet Pasientombudet.

Så lærdommen som tidligere psykiatrisk pasient er at selv om psykiatrien er et diffust område med lidelser som lett kan forståes på ulike måter, så er det helt greit om behandlerne fremstiller konklusjoner som bombastiske. Om pasienten blir utelatt fra møter, innsyn i journaler/epikriser før de er skrevet og er endelige, så gjør det heller ingenting – behandlerens vurdering av det som er mellom øra til pasienten teller som absolutt sannhet og det pasienten i etterkant kan komme av kritikk teller ikke i det hele tatt juridisk.  Selv om det ikke finnes en eneste objektiv test for psykiske lidelser, teller beviskravet likt som i somatikken. Og det er deg som pasient som skal skaffe bevisene i en klagesak. I og med at journalen også skal brukes som bevis i senere rettsprosesser, så er det en kafkaprosess uten like å få endret på noe som helst – selv etter klagemuligheten er brukt opp. Arkivloven sier også at pasientjournaler skrevet av spesialisthelsetjenesten skal oppbevares minst 10 år etter ens død for at pårørende skal ha mulighet for å finne svar, så må en slite med skammen over sånne papirer hele livet.

Skal en gjøre noe med rettssikkerheten for psykiatripasienter så bør man tenke litt annerledes enn i somatikken. Enten å tillate second opinion telle like mye som den opprinnelige journalen i klagesaker, lovfeste at det skal pålegges årlige rutiner for pasientmedvirkning, lovpålegge ombudsordninger som skal gå direkte mot den enkeltes psykiatriske pasienter og pålegge at behandler skal skrive epikrisen sammen med pasienten og at pasienten skal få sitt eget felt i epikrisen for sin versjon. Skal «stanken» fra lobotomeringstiden i disse fagmiljøene opphøre må behandleren få mindre formell makt og pasienten mer. Jeg tror det dessverre ikke er så mange som meg som har vært alvorlig syk og bekjempet både motbakken i det å være syk kombinert med helsepersonell som så godt som mulig har sagt at jeg bare kunne gi opp. Hadde jeg ikke vært så j… sta hadde jeg nok endt som det jeg tror er den vanlige prognosen: et liv på uføretrygd uten fremtidshåp som i seg selv hadde blitt en selvoppfyllende profeti for fremtidig sykdom….

Hva synes dere om dette temaet?

M

4 kommentarer:

  1. Bonivard5.9.12

    "Hva synes dere om dette temaet?"

    Så mye at kommentaren ennå ikke er ferdigskrevet. :-) Watch this space.

    SvarSlett
    Svar
    1. Bonivard12.9.12

      Hvilket jeg selvfølgelig aldri skulle skrevet, siden det bare skaper falske forventninger til at jeg kommer til å bidra med noe veldig langt og veldig dypsindig. Nåja.

      Slett
  2. Bonivard12.9.12

    Helsetilsynet påpekte at jeg ikke hadde protestert under den gjeldende perioden,

    De gjorde vel det, ja. Klart folk som sliter med plager og problemer også må vise nok initiativ til å sjekke alt som skrives ned om dem, og mot til å risikere å provosere behandlerne som du er helt avhengig av ved å protestere på det de har skrevet (hvis du er så heldig at de ikke ønsket om å se journalen i seg selv som manglende tillit).

    Jeg har selv vært så 'heldig' å få lov til å lese en journal der to 'fagpersoner' som har observert en pasient samtidig kommer med diametralt forskjellige beskrivelser av pasientens utseende og klesstil(!). Det var vel nok et utslag av det velkjente «erfaringsbaserte kliniske skjønn».

    Jeg kjenner også til en pasient som selv måtte ringe rundt til de forskjellige institusjonene hun hadde vært i kontakt med for å få tak i de forskjellige bitene av journalen sin – sykehuset var nemlig ikke interessert i å bistå henne med dette. Nevnte jeg at hun var tvangsinnlagt og skulle lese gjennom journalen sin forut for at saken hennes skulle behandles i kontrollkommisjonen?

    Og hvis det er «vurderingen i nåtid» som gjelder, så kan man jo lure på om det hjelper å protestere selv om man gjør det «fortløpende». Tross alt kan man jo ikke protestere før journalnotatet er nedtegnet, så overlevert til deg, så lest av deg, og så protestert på ved neste passende korsvei – noe som fort tar en uke eller mer. Hvorfor skulle «vurderingen i nåtid» ha større forrang over en protest etter et år fremfor en protest etter en uke, når begge to kommer «i ettertid»?

    Nei, salig Josef K. visste nok ikke hvor godt han hadde det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Anonym22.3.13

      Ja, slik er det å være psykiatrisk pasient. Det er mange skjebner og mange historier som har fellestrekk med din beskrivelse. Noen flere velger å ta selvmord, og slik setter de et punktum på det psykiatriske marerittet. Psykiatrien er en kvasi-vitenskap som har mer med avstraffelse enn medisin å gjøre.

      Slett

LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

Motta nye innlegg på e-post.